LIBERAL OG LIBERALIST. I to innlegg søker Lars Fr. H. Svendsen å slå sammen "liberal" og "liberalist", "liberalisme" og "liberalistisk", og han avviser Hilde Nagells konstruktive forslag til avklaring. Kanskje mener Svendsen at liberalismens begreper og verdigrunnlag bør forbli ulne og sammensauset. Han bekrefter i alle fall at merkelapper ofte forkludrer mer enn de forklarer. En ryddigere debatt kan ta utgangspunkt i hva slags frihet vi bør fremme, hva det er rimelig å holde den enkelte borger ansvarlig for, og om markedet, staten og familien er del av problemet, eller del av løsningen - eller begge deler. Få liberale avviser markedsøkonomien til fordel for planøkonomi, men de er uenige om hva markedsmekanismer bør fordele, og hvorfor og hvordan staten bør regulere markeder.
Uavhengig av andres vilje.
En del liberale, kanskje også Civita, mener at en verdifull frihet er uavhengighet fra andres vilje. Særlig motstanderne kaller dette "liberalistisk" og "økonomiske liberalister" de som mener at frivillig bytte i et perfekt marked best sikrer slik frihet. Som Victor Norman skrev i boken "Blue Notes", er ideen at ingen i det markedet har makt over andre enn seg selv, og man skader ingen ved å forfølge egeninteressen.Statens oppgaver blir i første rekke å tilstrebe og sikre slike rammebetingelser, og at ingen faller ut av markedsarenaen. Civitas program forsvarer markedsøkonomien dels ut fra dette synet. Og Norman gir inntrykk av dette lå bak Høyres partiprogram om privatisering og konkurranseutsetting. Andre liberale tradisjoner er mer skeptiske til markedet, dels ut fra en annen frihetsforståelse, og dels ut fra markedets virkninger. Uavhengighet er viktig, men det er også evnen til selvstyre. Derfor må borgere ha selvinnsikt og oversikt til å bruke sine muligheter fornuftig. Slik kompetanse kan kreve offentlig styring og finansiering av utdanningens innhold og fordeling.
Reelle muligheter.
Noen legger også vekt på frihet i form av å ha et stort knippe av reelle, verdifulle ressurser og/eller muligheter. Hilde Bojers innlegg i Aftenposten 9. mai viste dette med sedvanlig klarhet. Lønnsforskjeller i et kjønnsdelt arbeidsmarked begrenser kvinners reelle mulighetsrom i parforhold med omsorgsoppgaver - også i vår sosialdemokratiske velferdsstat. Statlig og overstatlig vern kan sikre denne friheten i markedet, og i familien. Slike poenger bør med i debatten om kvinne- og ikkediskrimineringskonvensjonene. Mange liberalere er også bekymret for markedets virkemåte og virkninger. Vi har ulik kjøpekraft, dels på grunn av ufortjent familiebakgrunn og personlige evner. Derfor er det urimelig å holde individet eneansvarlig for konsekvensene av sine "frie" markedsvalg. Og tredjepart blir ofte berørt av andres kjøp og salg.Derfor kan miljøtiltak, røykelov og andre inngrep være nødvendig for å sikre andres frihet, slik for eksempel Norman understreker.
Åpne for konkurranseutsetting.
Mange liberale kan frykte disse sidene ved markedet og samtidig ha mistro til statsmakt. De kan være åpne for regulert konkurranseutsetting og økte lønnsincentiver - selv innenfor en "nordisk" velferdsstatsordning. Og i stat/kirke-debatten frykter mange sosialliberalere at demokratisk valgte representanter vil ofre minoritetenes legitime verdier og livssyn. Derfor avviser de slagord om at menneskerettighetene forvitrer folkestyret, og mener at de kan fremme frihet i marked, i staten og i familien. Reaksjonene på Civitas innspill viser at "den" liberale ideologi har mange varianter og flere aner. Om vi ønsker mer innsikt, kan vi spørre om frihetens begrunnelse og grenser, frihetens rettferdige fordeling og dens beste vern. Så får vi se om partiene, LO, Civita, LibLab og andre har velbegrunnede svar.
Kommentarer