FOR NOEN UKER SIDEN var en hel verden opptatt av den hjerneskadede amerikanske kvinnen Terri Schiavo. Etter sterk strid mellom tidligere ektemann og kvinnens foreldre, politikere og rettsvesen avgjorde en domstol at næringstilførselen skulle brytes. Straks Terri hadde sultet i hjel, døde også debatten i Norge. Forsikringer ble gitt om at lignende tilfeller ikke kunne oppstå her. Avgjørelser om å avslutte behandling skjer i betryggende samråd mellom pasient, pårørende og leger, fikk vi høre. Grenseområdet mellom liv og død byr på stor etiske utfordringer. Å forlenge en dødsprosess på kunstig vis kan være uetisk. Når skal behandling settes inn, og når skal den avbrytes? Å utforme generelle retningslinjer kan være vanskelig. Likevel kommer tvilen. Er det sikkert at pårørende og leger alltid er de rette til å ivareta pasientens interesser? Pårørende kan oppleve pasienten som en personlig belastning. Andre kan være opptatt av arven. Leger trenger ledige senger, og politikere krever effektivisering. En bevisst og følsom pasient kan ane at nå passer det å forlate denne verden.
Tøyelig begrep.
Skal livskvalitet få være et tøyelig begrep som bare formes av "utviklingen"? Vi står foran en eldrebølge som hever behovet for sykehjem, mens oljen i Nordsjøen minker. Knapphet gir grobunn for nye spørsmål. Bør de håpløse få dyre medisiner? Skal legene redde liv etter en ulykke dersom de vet at den omfattende hjerneskaden er uopprettelig? Har Alzheimer-pasienter livskvalitet? Hvis helsevesenet må prioritere, vil ikke da livskvalitet i praksis bli et sorteringskriterium?Fosterdiagnostikk utført på kvinner over 38 år har ført til at 9 av 10 kvinner tyr til provosert abort dersom undersøkelsen viser at fosteret har Downs syndrom. Nå fremmes det ønske om at undersøkelsen skal tilbys alle svangre kvinner. Samtidig vet vi at stadig flere arvelige sykdommer kan avdekkes stadig tidligere i fosterutviklingen. Hitlers visjon om det genetiske idealmennesket kan oppstå i ny skikkelse.
Flott!
Et barn har rett til å være ønsket, sies det. Flott! Ordet "ønsket" er et vakkert ord. Inntil man forstår at de uønskede skal avlives. Der arvelige egenskaper blir avgjørende, blir livskvalitet et skjebneord. Mennesker med Downs syndrom gir ofte uttrykk for større livsglede enn andre som har mer både i hjernen og i banken. Mens Dissimilis-ideen blir eksportert som internasjonal suksessartikkel og grunnleggeren blir gjort til ridder av 1. klasse av St. Olav, er norsk politikk og helsevesen i full gang med å fjerne nyrekrutteringen til denne type musikalsk virksomhet. Hvem har rett til å fradømme mennesker livskvalitet?Det sies at om 10- 20 år vil alle kunne få sin genetiske risikoprofil vedlagt fødselsattesten. Skal helsevesenet være forpliktet til å gi forebyggende behandling med grunnlag i denne profilen? Skal rike land prioritere dette, når man vet at tilsvarende innsats i utviklingsland kunne ha reddet mange menneskeliv? Er det sikkert at kjennskap til egen risikoprofil vil føre til bedre livskvalitet?Avgjørelser om livskvalitet er ingen privatsak. De må ikke overlates til moderne medisinmenn. Heller ikke til politikerne. Vi trenger en grundig offentlig utredning og debatt om genetikk og helsetjenester i fremtidens Norge. Alle politiske partier taler vakkert om menneskeverd og livskvalitet. Den praktiske helsepolitikken vil vise hva ordene er verd.
Kommentarer