Hvor blir det av det nye dramaet?

For mye av dette handler om at teatrene er blitt så store og komplekse organisasjoner at det knapt er rom for tenking omkring hva som bør være innholdet i teatret i vår tid.Da jeg var hovedfagsstudent i administrasjon og organisasjonsvitenskap i 1988-1989 var jeg imponert over teaterledernes imøtekommenhet. Daværende styreleder ved Nationaltheatret, Kristian Ottosen, ga meg også tilgang til teatret styrereferater da det stormet som verst etter Kjetil Bang Hansens avgang etter at "Den glade Enke" ble et pengesluk istedenfor en publikumssuksess.

Såkorn.

Som hovedfagsstudent med bakgrunn fra friteatergruppe og teatervitenskap, var jeg opptatt av hvordan teatrene kunne bli organisasjoner som kunne være nyskapende. Jeg fant ikke andre svar enn at teatrene var låst av sine budsjetter og en meget kompleks organisasjonsstruktur. I 1989 så jeg at teatersjefene hadde få muligheter til å foreta spennende repertoarvalg. Jeg vil tro at situasjonen ikke er særlig mye bedre i dag. Så hva kan man da gjøre?Løsningen den gang som da, kan være at det bevilges såkornmidler som kan initiere skuespill og oppsetninger med ny norsk dramatikk. Norske teatre bør ha tilstrekkelig økonomi til å kunne sette opp nyskapende dramatikk uten at budsjettet går i minus. Men hvordan?I dagens økonomiske situasjon har politikerne en unik mulighet til å tilføre teatrene friske midler som kan forplikte teatrene til å satse på nyere norsk dramatikk. For selv om dette ikke bare handler om penger, vil det kunne gi retning til en annen satsing enn det vi ser i dagens teater. Det store spørsmålet er vel rett og slett: Nå eller aldri?