Hvor er Kina-kritikerne?

ARRESTASJONEN AV bloggeren Hu Jia ved årsskiftet sendte sjokkbølger gjennom bloggmiljøet i Kina. Mange ble provosert. Men frykten for å ende opp som ham, har gjort at flere kinesiske aktivister nå toner ned kritikken mot landets myndigheter. Selvsensur er svært vanlig i dagens Kina - ikke bare for kineserne som er ofre for en svært begrenset ytringsfrihet, men også for utenlandske individer og organisasjoner som har landet som arbeidsfelt. Det er mange som trår varsomt: Den internasjonale olympiske komité nekter å følge opp menneskerettighetsavtalen de har inngått med Kina. Norge går i dialog med kineserne om menneskerettigheter, men er forsiktig med kravene. Store bedrifter føyer seg etter urimelige krav. Akademikere nøler med kritikken for å bevare sine kontakter.

"Tiananmen-hendelsen".

Menneskerettighetssituasjonen i Kina er prekær. Den enorme økonomiske veksten i landet skjer på bekostning av fattige bønder, og enhver kineser med andre meninger enn den offisielle, blir tvunget til å holde kjeft. I det viktige OL-året 2008 kommer kontrollen til å bli strammet inn til det ekstreme.Når kineserne selv blir tvunget til å tie, er det utlendingenes ansvar å tale deres sak. Men ofte ser vi ut til å tåle så inderlig vel den urett som rammer kineserne.Carsten A. Holz, en professor ved Hong Kong University of Science, skriver i en artikkel i Far Eastern Economic Review at vestlige akademikere er så redde for å tråkke på offisielle tær at de i for stor grad føyer seg etter den statlige propagandalinjen. - Er alle akademikere blitt kjøpt, spør han.Konsekvensene av å samle inn informasjon eller produsere tekster som ikke taler i partiets favør, hevder Holz, er at man mister kontakten med kinesiske kilder.Han bruker som eksempel hvordan forskere ofte skriver om "Tiananmen-hendelsen" i 1989 i stedet for å kalle en massakre en massakre.

Inn på teppet.

Journalister skal også være forsiktige. Korrespondentenes pressekort - og dermed visumet deres - fornyes for kun ett år av gangen, og det kinesiske utenriksdepartementet nøler ikke med å true med visumnekt overfor journalister de ikke liker. Vi som jobber for media i små land som Norge, merker lite til dette (selv om jeg er blitt bedt om å skrive "mer objektivt"), men reportere fra store nyhetsbyråer og medier, blir ofte kalt inn på teppet i UD.Jeg kjenner flere journalister som privat innrømmer at de har nølt med å skrive enkelte saker der kostnaden hadde vært større enn gevinsten. - Kommunistpartiet frykter ikke kritikk fordi vi er marxister, sa Mao i 1957. - Sannheten er på vår side, og massene - arbeiderne og bøndene - er på vår side.Men med flere hundre demonstrasjoner i uken er det åpenbart at massene ikke alltid er på partiets side.Det er derimot mange store internasjonale bedrifter. Google og Yahoo nølte ikke med å følge Kinas anmodninger om sensur da de lanserte sine tjenester i Midtens Rike. Yahoo gikk så langt som til å utlevere navnene på to bloggere som nå sitter i fengsel ene og alene fordi de sa sin mening. Å drive organisasjonsarbeid i Kina er også vanskelig. Mange organisasjoner, blant dem Amnesty, er bannlyst. De som får lov til å være i landet, må følge reglene for ikke å bli kastet ut. Greenpeace er langt mindre slagkraftig i Kina enn i mange andre land. Da Beijing i 2001 ble tildelt sommer-OL, skjedde det etter at landets myndigheter underskrev et løfte om å bedre menneskerettighetene i landet. Dette har ikke skjedd - snarere tvert imot. Men IOC kritiserer ikke Kina høylytt av den grunn. - Vi er en idrettsorganisasjon. Det er begrenset hva vi kan gjøre, fortalte det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg meg under et intervju.

Forsiktig dialog.

Nå er jo ikke IOC tjent med å tirre sine kinesiske samarbeidspartnere. Det er heller ikke Verdensbanken eller land som driver handel med Kina. Tyskland fikk merke i høst hva som skjer når man provoserer Beijing. Etter at forbundskansler Angela Merkel møtte Dalai Lama i november, har Kina avlyst en rekke møter og kontrakter med tyske samarbeidspartnere. Norge har også vært forsiktig i sin omgang med Kina. Menneskerettighetsdialogen som i fjor feiret sitt 10-årsjubileum, har vært preget av tanken om at "det er bedre å ha en forsiktig dialog enn ingen dialog." Resultatene så langt har vært skuffende for mange.2008 blir året der alles øyne er rettet mot Kina. Da trenger man en debatt der både de positive og negative sidene ved landet blir belyst. IOC kan begynne med å kreve at Kina holder OL-løftene som ble gitt for syv år siden. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre kan begynne med å innta en hard tone overfor sine kinesiske samtalepartnere når han reiser til Beijing 27. januar.Kinesiske myndigheter kommer nemlig til å sørge for at kineserne selv må holde tett.