Hvor naive kan vi være?

Historikeren Tor Bomann-Larsen møtte nylig Martin Kolberg i NRK-programmet Aktuelt. Utgangspunktet var likheter fremholdt av Bomann-Larsen i en kronikk i Aftenposten om 9. april og 22. juli med tanke på unnlatelsesfeil. En arrogant, nedlatende Kolberg avviste sin troverdige motstander.

Hva skjedde 9. april og med mytene skapt i ettertid? Først, vi vant slett ikke over okkupasjonsmakten, slik Arbeiderpartiet liker å fremstille det. Tyskerne her til lands overga seg, uten kamp overhodet. Etter krigen bekledde noen seg i heltedrakter.

Regjeringen Nygaardsvold fikk mange advarsler og informasjon om et angrep på Norge som nært forestående. Allikevel, den gjorde ingenting. Tyskerne, med en meget liten styrke, marsjerte oppover Carl Johan, sogar til hornmusikk. Lammelsen fra høyeste norsk hold og ubehjelpeligheten var nærmest uforståelig.

For å forstå unnlatelsessyndene som førte til fem års okkupasjon anbefales Krigshistorien Toralv Fanebust og sannheten. Som kritikerne av boken skrev: «Aldri har norsk krigshistorie blitt så endevendt som i denne boken». Her kan man lese om en kollektiv bevisstløshet og om de mange falske myter Fanebust punkterer; om en «historie» omgjort (tildekket) til det som den gang var mest bekvemt. Mange, selv eldre, vil få seg en aha-opplevelse når det gjelder vår «skoletro», det vil si den for det norske folk oppleste, offisielle versjonen om krigen og dens nærmeste ettertid.

Vår militære beredskap er heller ikke, den dag i dag, relativt sett blitt bedre. Det er med andre ord vilje og fryktløshet, og om nødvendig fast og upopulær styring, det skorter på. Både med hensyn til sikkerhets- og annen beredskap. Penger skorter det i hvert fall ikke på.

Om vi bare er snille sosialdemokrater, vil verden være snill; ingen vil «prektige» og forsvarsløse oss noe ondt. Før Anders Behring Breivik minnet oss om at ondskap eksisterer sogar i vårt eget lille, nå multikulturelle land.

Militær styrke er ikke fordi vi vil eller skal slåss, men fordi vi ikke (som i forbindelse med 9. april) skal kunne overrumples. Ved åpenbar militær forsvarsstyrke kan vi dessuten, og i flere sammenhenger, forhandle ut fra styrke. Samtidig, vårt ansvar overfor våre vestlige allianseforpliktelser, kan overholdes. Ikke kynisk å stole (som sist) på andre som, sammenlignet med oss, har svært dårlig økonomi. Spesielt i et Europa sør for oss.

Amerikanerne er geografisk langt borte, uten den samme viljen til å ofre seg for et lite land som Norge. For eksempel satt under press fra vår store nabo i øst. At Jens Stoltenberg har truffet Barack Obama og blitt avbildet foran Det hvite hus (pluss velvalgte politiske fraser), betyr realpolitisk ikke noe som helst. Bare diktert av respektive internpolitiske hensyn.

Husk, vi har våre helt spesielle interesser i Nordishavet å beskytte. Stoltenbergs ord etter 22. juli var «aldri mer naive». Hvilken grad av respekt har egentlig Russland for vår forsvarsevne? De kan oss sikkert ut og inn. Jeg beklager, men hvor navlebeskuende, selvgode og naive kan vi egentlig bli?