BJARNE HJELTNES' HISTORIE. En frisk og sterk ungdom har vært til fjells sammen med foreldrene. Natten etter slås han ned utenfor et serveringssted. Han får en alvorlig hodeskade og dør noen dager senere. Han ble 18 år. Gjerningsmannen er 17. Det er uopprettelig og forferdelig. Bjarne Hjeltnes er guttens far. Han beskriver hendelsene i kronikken i Aftenposten 20. januar og har reflekterte synspunkter både på volden og på det etterfølgende rettsoppgjør. Jeg kjenner ikke saken annet enn gjennom kronikken. Med inntrykket fra denne er det lett å dele undring til Hjeltnes: Et tapt liv - mot halvannet års innesperring? Men så er det spørsmålet om hvordan domstolene i de to avgjørelsene kan ha tenkt; en unggutt på 17, trolig med brottsjøer av trøbbel gjennom livsløpet. Han slo, men hadde neppe til hensikt å drepe. Fengsel vil rimeligvis skade ham, et langt opphold mer enn et kort. Han vil bli opplært i nettopp hva han ikke burde kunne.
Gjengjeldelse eller forbedring.
Noe må skje etter en slik forferdelig hendelse. Noen vil peke på gjengjeldelse. Men den tanken gir oss liten presis hjelp. Få vil argumentere for den enkle, mekaniske gjengjeldelse; et liv mot et liv. Men hvor vondt skal gutten få det for at gjengjeldelsen, eller hevnen, for å si det mer brutalt, er fullbyrdet? Forbedring er en tanke som skyver hevnmotivet i bakgrunnen og derfor mindre støtende for mange.Enda mildere lyder det om vi ser straffen som en slags omsorg. "Kriminalomsorgen" kaller vi systemet vårt. Og det drives omsorgsarbeid i fengslene, mer enn tidligere. Men når Hjeltnes mener straffen er for kort, er det neppe fordi han mener det må gis mer tid til omsorgsarbeidet. Uansett, vi føler at noe må skje i saker som denne. En viktig verdi er krenket. Verdien må gjenreises. Vanskeligheten er bare at i denne gjenreisingen kan andre viktige verdier komme til å bli krenket. Derfor må mange former for rettferdighet få komme inn i vurderingen. Skal den fattige tyv straffes like strengt som den rike, den meget unge like strengt som den gamle, den antatt dumme like strengt som den antatt kloke, den syke like strengt som den sunne?Man prøver i domstolene å ta hensyn til mye av dette, likevel viser undersøkelse etter undersøkelse at fangebefolkningen i all hovedsak har sittet nederst ved bordet når godene ble utdelt. Hvis de satt til bords i det hele tatt. Straff er tung redskap. Tung og klumpet, med store omkostninger. Man tvinges til forsiktighet ved å se de problemer og skader som straffen skaper, spesielt om man kommer nær til dem som dømmes.
Mildere enn dommerne.
Og her bekymrer det når Hjeltnes beskriver tragedien under overskriften "Straffen for vold må heves", og konkluderer med at rettssystemet er i kollisjon med den allmenne rettsoppfatning. Det er nettopp kommet en viktig undersøkelse i Danmark om dette tema. Stiller man befolkningen et generelt spørsmål om hvorvidt straffene bør være strengere, da sier folket ja. Men om folk får vite mer om konkrete saker og menneskene de handler om, da blir de fleste mildere og mildere jo mer de får vite. De blir til og med mildere enn det dommerne i praksis viser seg å være.Det kan godt hende at domstolene kommer i utakt i noen saker, ikke minst kan det se slik ut om man bare får vite litt om saker gjennom mediene. Men jo nærmere man kommer til menneskene og sakene, jo mer dempet blir kravet til de strengeste straffer. Går man konkret til verks, er det høyst tvilsomt om folkeviljen krever strengere straff.
Bruk konfliktråd.
En mulighet for å dempe noen av vanskelighetene ligger i bruk av konfliktråd. Disse er ikke skapt for å straffe og derved heller ikke så stramt forpliktet av rettslige kategorier og styringer. Det er lov å forbanne, det er lov å gråte. De krenkedes fortvilelse og raseri kan komme tydelig frem, kanskje også gjerningspersonens følelser. Noe bitterhet kan kanskje dempes, bli mindre ødeleggende gjennom livsløpet. Av og til kan det oppnås at parter forstår noe mer av hva som skjedde, og av hverandre. Lenger kan vi kanskje ikke komme i svaret på de uopprettelige handlinger.
Kommentarer