Hvorfor vil ikke politikerne høre?

Det gjelder også debatten om norsk psykiatri. Vi kommer neppe langt med en tautrekking mellom "det gode" og "det dårlige". Derfor vil jeg nå slå et slag for en diskusjon knyttet til ordet hvorfor. Det jeg ser fra mitt ståsted er manglende interesse både blant praktikere, byråkrater og politikere for å finne ut mer om hvorfor så mange pasienter og pårørende er så sinte.

Krenket og nedvurdert.

Hva er forklaringen på at så mange opplever seg krenket og nedvurdert av helsearbeidere som er betalt for å hjelpe dem til å takle livet sitt bedre? Og hva er forklaringen på at andre er fornøyd med hjelpen de har fått? Hvorfor er det bare noen fagfolk, og alltid de samme, som møter opp på seminarer hvor pasientene forteller om sine erfaringer? Hvor er direktørene som inviterer misfornøyde pårørende til en prat? Hvorfor er ingen helsepolitikere interessert i å høre min begrunnelse for å si at pasientenes menneskerettigheter krenkes?De henviser stadig til det uforpliktende "menneskerettighetsperspektivet" istedenfor til menneskerettighetsloven som er overordnet norsk lov. Vet de ikke at menneskerettigheter er forpliktende jus, ikke velmenende prat? Brukerutvalg kan sikkert være bra. Men det hjelper ikke når helsearbeidere i utvalget nekter å høre om brukernes dårlige erfaringer fordi det ødelegger stemningen.

Nødvendig kritikk.

Jeg vil også avskaffe det destruktive ordet "Antipsykiatribevegelsen". Det rettferdiggjør en helt uberettiget avvisning også av nyttig og nødvendig kritikk. Jeg har hørt ellers fornuftige mennesker plassere både SINTEF og professor Georg Høyer som medlemmer i "Antipsykiatribevegelsen". Isteden bør det lages en folkebevegelse under fanen "Anti-dårlig-psykiatribevegelsen".Under den bør vi alle marsjere.