Ibsen er også indisk

De siste dagenes diskusjon om Ibsen-festivalen i Delhi og Utenriksdepartementets (UD) Ibsen-satsinger rundt om i verden krever noen kommentarer. Utgangspunktet for diskusjonen må være at Henrik Ibsen allerede er en dramatiker med global rekkevidde. Lenge før noen nordmann overhodet kunne tenkt tanken på å bruke Ibsen i utlandet, enn si «sponse» kultur, ble Ibsen en indisk dramatiker. Meget kort fortalt var Ibsens forfatterskap en av de desidert viktigste innflytelsene på indisk teater i tiårene etter frigjøringen fra engelsk kolonivelde. I arbeidet med å skape sitt eget realistiske, talte drama var det Ibsen de grep til. Derfor har man ikke bare én indisk Ibsen, men mange —det fins én sterk Ibsen-tradisjon i Vest-Bengal, og en annen i Punjab og Maharashtra.

Hvis man skal lykkes med å bruke Ibsen i norsk diplomati må man ta utgangspunkt her, i respekt for lokale tradisjoner i andre land. Henrik Ibsen er allerede en indisk dramatiker, slik han er sentral i tysk og kinesisk teater.

Kulturutveksling

Utenriksdepartementet har som oppgave å medvirke til kulturutveksling og -kontakt. Det ville derfor være noe i retning av tjenesteforsømmelse om ikke norsk UD forsøkte å trekke veksler på Ibsens posisjon. Det fins ingen fasit på hvordan dette skal gjøres. Helt avgjørende er imidlertid at fokus er på selve kulturutvekslingen, at det kunstneriske får stå i sentrum og at kultursamarbeidet får vokse frem på egne premisser.

I Aftenposten 25. august anbefaler Erik Edvardsen derimot at man skal bruke Ibsen til å fremme norsk næringsliv. Samtidig forteller han avisens lesere at Telenors satsing i India ville blitt en større suksess om man hadde «brukt Ibsen» først. Mer sannsynlig er det at bruk av Ibsens skuespill til å selge mobilabonnementer, ville kunne skade både Ibsen, Norge og Telenor. Det verden trenger i dag er kulturmøter og -dialog, ikke at kulturen trekkes ytterligere inn i markedsføring og kommersialisme.

Ikke særnorsk

Å bruke det beste fra egen kultur som del av sitt diplomati, er ikke et særnorsk fenomen; det er noe alle land gjør. Og det er verdt å merke seg at dette er et felt hvor norsk utenrikstjeneste har et godt renommé. I forhold til mange andre vestlige land, har norsk UD ofte utmerket seg ved ikke å legge føringer på det kunstneriske, ved å være romslig og ikke presse frem sin egen agenda.

Kriteriet for om dette arbeidet lykkes, er først og fremst at det treffer publikum lokalt. Begrepet om kvalitet må da brukes med varsomhet, fordi kvalitet ikke nødvendigvis er transkulturelt. Det vi regner som høy kvalitet i Norge, er ikke nødvendigvis det samme som man setter høyest i Kolkata, Dakha eller Nanjing. Derfor er kulturkompetanse en viktig forutsetning for å kunne lykkes.

Delhi-festivalen

Nå er det imidlertid Delhi Ibsen Festival som har vært utgangspunktet for diskusjonen denne gang. Det mange har reagert på, er at festivalen på flere måter har fremstått som elitistisk. Det verste utslaget i så måte har vært at det ikke har vært billetter i fritt salg til forestillingene. Bare de som har fått et forhåndstildelt pass har kunnet hente billetter. Resultatet har vært at billettene er blitt hentet, men ikke brukt — derfor var det i fjor knapt halvfulle saler.

Ambisjonen bak Ibsen-festivalen i Delhi – og hovedgrunnen til mitt engasjement – har vært at den skulle ses på som likeverdig kulturutveksling, og ikke som kulturell u-hjelp. Videre skulle kunstnerisk kvalitet være det overordnede mål, uten føringer overhodet. Nå ser det ut til at noen mener man bør ha sterkere føringer, f.eks. ved å drive mer aktiv kvalitetssikring. Jeg tror imidlertid det vil være et feilgrep å detaljstyre festivalen ut fra norske kvalitetsbegreper. Dette vil meget rask oppfattes som utidige inngrep og kulturell imperialisme i ny form.

Etter min mening er det for tidlig å begrave Ibsen-festivalen i Delhi. Men den bør fortsatt diskuteres kritisk, både i Norge og India. Kulturutveksling og -samarbeid kan ikke bli vellykket uten at man også har rom for konflikt og debatt.