Gjennom mange års praksis som psykolog har jeg stadig møtt eller blitt kontaktet av mennesker som er bekymret for noen som ikke vil snakke om noe forferdelig de har opplevd. Det er foreldre som er bekymret for tenåringen som ikke snakker etter et dødsfall i familien eller det er en kvinnelig partner som er bekymret for sin makes manglende villighet til å snakke om noe dramatisk han har opplevd.

Egentlig er ikke det rart at de er bekymret, så ofte det fra helsehold eller blant folk flest fremheves hvor viktig det er å uttrykke sine opplevelser og tanker om en opplever krisesituasjoner.

Gamle sannheter.

Enhver kommune med respekt for seg selv har et kriseteam som legger til rette for emosjonelle uttrykk og som uttaler hvor viktig det er til lokale og nasjonale medier. Da skulle en tro at det finnes psykologisk forskning som viser viktigheten av dette. I moderne traumepsykologi stilles det spørsmål ved gamle «sannheter», så også med viktigheten av å uttrykke sine følelser og tanker like etter en traumatisk hendelse.

I en årrekke har mitt svar til foreldre og andre som er engstelige for det manglende uttrykket vært å spørre hvordan det ser ut til å gå med vedkommende. Har personen endret seg dramatisk? Trekker han eller hun seg unna andre mennesker og isolerer seg? Går det ikke bra på skole eller i arbeid? Om de svarer ja til alt dette, er det grunn til uro, men hvis ikke ber jeg dem senke skuldrene og respektere at de ikke ønsker å snakke eller uttrykke sine tanker og følelser om det som har skjedd og at det er mange som greier seg utmerket uten slike uttrykk.

Uten sorgreaksjoner.

Vi vet godt at gamle myter om sorg ikke stemmer, for eksempel at alle må gå igjennom et sorgarbeid med faste faser før de kan gå videre i livet etter et tap. Det finnes en relativt stor gruppe, rundt 20 prosent, som hverken før eller senere uttrykker sterke sorgreaksjoner. De vender raskt tilbake til sin hverdag og greier seg utmerket i ettertid.

Hvis det å uttrykke følelser og tanker like etter en traumatisk hendelse er helsebringende, så vil de som gjør dette få færre helseplager i ettertid, mens det ville være omvendt for dem som i liten grad uttrykker sine tanker og følelser.

Nylig publiserte Seery og medarbeidere en spennende artikkel i Journal of Consulting and Clinical Psychology, 4/2008, hvor de fulgte en gruppe amerikanere forut for og gjennom 2 år etter terrorhendelsene i september 2001. Studien er av god metodisk kvalitet og har systematisk målt fysisk og psykisk helse ved flere tidspunkter over denne perioden. De over 2000 menneskene som de fulgte over tid åpnet i løpet av de første ti dagene etterpå en e-post sendt til dem den 11. september.

1 av 4 svarte ikke.

De var alle del av en svær gruppe som hadde sagt ja til å kunne bli kontaktet over e-post for forskningsformål som en gjenytelse for gratis internett. I denne e-posten fikk de følgende tilbud: «Om du ønsker, vær så snill å dele dine tanker om dagens sjokkerende hendelse». Av disse var det ca. ¾ som tok imot tilbudet og skrev ned tanker og følelser og ¼ som ikke besvarte e-posten de hadde åpnet.

Resultatene viste at de som valgte ikke å gi tidlig uttrykk for sin reaksjon på terrorhendelsene, rapporterte bedre helse over tid enn de som uttrykte sin første reaksjon. Av dem som uttrykte sine reaksjoner, var det slik at jo mer de skrev om sine umiddelbare reaksjoner, desto verre gikk det over tid.

Respekter dem.

Hva betyr dette? Det betyr i alle fall at vi umiddelbart etter en hendelse skal respektere dem som ikke ønsker å snakke om det som skjedde og at det ikke skal være slik at vi skal «tvinge» mennesker til å snakke om sine innerste reaksjoner umiddelbart etter at en hendelse har skjedd. I vårt arbeid med såkalt psykologisk debriefing eller systematisk gjennomsnakking i gruppe etter en traumatisk hendelse vektlegger vi at fakta settes sammen.

Vi ønsker at de som opplevde en hendelse sammen skal kunne få god oversikt over hendelsesforløp, slik at de kan ordne det langs en tidsakse. Vi ønsker ikke at de skal dvele ved de emosjonelle aspektene ved hendelsen på dette tidspunkt, og vi vurderer det best at en slik gjennomsnakking først finner sted når det har gått noen dager. Deltagelse må også være frivillig. Det er åpenbart at slike møter må ledes av trent personell, så en ikke legger byrde til last.

Om og om igjen.

Noen fortsetter å snakke om det de har opplevd over tid. Dette kan tyde på at snakkingen ikke fører noe sted og at de faktisk trenger hjelp for å få tankene inn i et nytt spor. Mange har møtt dem som har mistet en kjær person som fortsetter å snakke like mye om sitt tap, fortelle den samme historien om og om igjen selv mange måneder etter tapet. Da avspeiler dette en komplisert sorgreaksjon og viser oss klart at det å snakke om noe vondt ikke nødvendigvis gjør det mindre vondt. Det er altså ikke slik at alt uttrykk eller samtale er av det gode.

Det er lite forskning som dokumenterer at det er viktig å uttrykke følelser umiddelbart etter at en tragisk hendelse har inntruffet. Faktisk er det slik at de som er mindre tilbøyelig til å uttrykke følelser etter et traume, kanskje viser motstandskraft og har mindre behov for å uttrykke.

De som trenger å uttrykke tanker og følelser, er mer påvirket av det som har skjedd enn de uten behov for dette. Samtidig fortsetter både leg og lærd å være mer bekymret for dem som ikke snakker eller uttrykker enn de som gjør det.

Bør slippe press.

I sorg- og traumeforskning er det sammenfallende funn: De som reagerer sterkt like etter en hendelse, reagerer oftere både mer og sterkere over tid, mens de som har få reaksjoner tidlig etterpå sjelden får sterke reaksjoner senere.

Det er faktisk slik at enkelte forskere mener at tidlig uttrykk kan være med på å fasttømre den biologiske stressresponsen eller konsolidere traumeminner. Konsekvensen av denne kunnskapen er at de som synes de greier seg bra bør slippe press fra omgivelsene og fagfolk om å slippe til følelser og tanker i nær tid etter en krisehendelse.

Er det så feil å uttrykke følelser og tanker?

Svaret er selvfølgelig nei. De som opplever behov for å fortelle om hva de har opplevd, må få anledning til dette, men like etter en slik opplevelse er det viktigere å skape trygghet og ro i situasjonen, slik at et urolig nervesystem kan få dempet seg. Om en senere holder inne med ting en har opplevd, er det klart negativt og forbundet med økte helseproblemer.

Sliter over tid.

Da gir et muntlig eller skriftlig uttrykk for ens innerste tanker og følelser om det en har gjennomgått en dokumentert positiv virkning på helsen. De som aktivt må bruke krefter på å holde tanker eller følelser tilbake, vil oftere slite over tid. Det er det umiddelbare uttrykk som ikke må påtvinges som noen som en standardoppskrift.

Om en sliter over tid, vil nesten alle former for traumeterapier bety å gå nær det som skjedde, sette ord på det, konfrontere seg med det en frykter og få reorganisert sine tanker om det som skjedde, om seg selv, sin fortid, nåtid og fremtid.

Vil greie seg bedre.

Mennesker som opplever alvorlige kriser, møter alle steder det samme mantra. Det er viktig å uttrykke eller snakke om det du nettopp har opplevd. I denne kronikken har jeg problematisert dette. Det er ikke alltid slik. Om noen ikke føler for å snakke om det de nettopp har opplevd, må det respekteres. De vil sannsynligvis greie seg bedre i lengden enn de som har stort behov for å snakke.

Vi skal ikke tvinge noen til å snakke, men legge til rette for at de som ønsker dette, får anledning.