Ikke nødvendigvis 50/50

Barnets beste? En forbløffende sammenstilling av utsagn på Aftenpostens førsteside 3. januar: Først påpekes det en sterk økning av antallet rettslige tvister om barnet. Så følger pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvunds utsagn om at en hovedregel om delt bosted vil øke konfliktnivået. Så en bør ikke foreta noen endringer? Kan en da regne med at konfliktene demper seg? På andre områder, hvis man konstaterer en kritisk situasjon, spør man hva som må endres. Men her er både Barneombudet og andre profesjonelle med barn som ansvar, mest opptatt av å fortelle oss hva som absolutt ikke må endres. Fantastisk. Man må spørre hva disse egentlig bidrar med? De snakker om at barnets beste må settes høyest. Er dagens ordning til barns beste? Er antallet ganger "barnets beste" blir brukt en god indikator for hvordan barn faktisk ivaretas i samfunnet?

Vedvarende kjønnsskjevhet.

Veksten i antallet rettstvister om barn er et uttrykk for en krise i dagens system for håndtering av foreldrerelasjonen ved samlivsbrudd. Rettssaker, selv om det er et stort antall av dem, er bare toppen av isfjellet. Den vedvarende kjønnsskjevheten som preger dette området, oppleves i mindre og mindre grad å være i samsvar med samfunnskulturen for øvrig, hvor tendensen er økt kjønnsdemokratisering. Det skaper konflikter, og dette går mer enn noe annet ut over barna. At det politiske system i så liten grad kanaliserer et tema som opptar så mange så sterkt, er i seg selv en studie verdt. En medvirkende faktor er at mediene her ikke spiller den samfunnsrolle de ellers har.

Ingen åpen debatt.

Rettssaker etter barneloven går for lukkede dører, vi får ikke den åpne debatten som mediedekningen bidrar til for eksempel på det kriminalpolitiske området. Feltet blir borte fra politikken gjennom at det dels blir privatisert og dels blir profesjonalisert. Dette selv om det er dypt politiske og verdimessige spørsmål det gjelder. Når skal vi oppleve å høre en statsminister som mener noe på dette området?Barneombudet flagger motstand mot delt bosted. Barn har ofte ikke godt av å flytte mellom to steder, heter det. Nei, ingen skilsmisseordning er ideell, og et samlivsbrudd medfører som regel, som det minste onde, at barnet må "pendle" i en eller annen forstand. Men hvorfor poengterer ikke ombudet at juridisk likeverdig foreldreskap ikke nødvendigvis betyr at barnet bor akkurat halvparten av tiden hos hver av foreldrene? Hvor mange foreldre som lever sammen praktiser en slik likedeling til enhver tid? Ikke så mange antagelig, og de færreste holder regnskap. Det endrer ikke på at i de aller fleste foreldrepar opplever begge seg som like viktige og like ansvarlige for sine barn. Hvorfor skal det felles foreldreskap avvikles selv om foreldrene avvikler forholdet til hverandre? Svaret er vel tradisjon, befestet i ideologi og i tunge samfunnsinstanser, sammen med et lovverk om trygder, bidrag, skatt osv. som systematisk bygger opp under den "enslige forsørger" som har barnet mesteparten av tiden. Ikke grunner gode nok for ikke å røre ved et kriserammet system. Delt omsorg er et bedre uttrykk enn delt bosted. I Sverige heter det "gemensam
vårdnad", som ikke er identisk med "hälftenboande".

Flytterett.

Den viktigste myndighet som ligger hos bostedsforelder i dag er beslutningsretten om hvor i landet barnet skal bo. Både symbolsk og praktisk er dette av stor betydning. Alle samværsforeldre lever under den frie flytterettens damoklessverd. Barneombudets svar er obligatorisk megling. Men ingen med makt behøver å gi seg i en megling. Ombudet har ikke engang tatt til orde for å pålegge den som flytter med barnet, å bære de merkostnadene dette gir for samværet. Det ville betydd noe reelt. Men hvorfor ikke gjennomføre en demokratisering? Uavhengig av om en innfører delt omsorg som hovedregel, burde en legge avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret, slik at spørsmålet om å flytte innenlands så vel som utenlands med barnet blir noe to oppegående foreldre faktisk må komme til enighet om. Da kan megling ha reell verdi.