Kunnskapssamfunnet.En av norsk forsknings største utfordringer er å sikre rekrutteringen, men dette håndteres ikke godt nok. Våre universiteter og høyskoler arbeider fortsatt som om det sto en kø av talenter utenfor porten, og alt de har å gjøre er å velge og vrake. Slik er ikke situasjonen. Utfordringen er større fordi forskning og høyere utdanning trenger flere kandidater. Historisk var universitetene eliteinstitusjoner. Lærerstaben var liten, og det var tilstrekkelig at relativt få siktet mot et professorat. I dag skal en stor del av ungdomskullene ha høyere utdanning, og dette krever flere lærere til undervisning og forskning. I tillegg kreves det langt flere forskere i institutter og næringsliv, og som om ikke det var nok, er også andre deler av arbeidslivet blitt mer kunnskapsintensivt og attraktivt for den gruppen man rekrutterer forskere fra.
Usikre kontrakter.
Universitetene har krevd stabil vekst i antallet rekrutteringsstipend. Dette er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å sikre god rekruttering. I dag går mange talentfulle unge forskere på usikre kontrakter i årevis. Dette fremstår som et stort paradoks. Selv der man vet at man i løpet av få år vil trenge betydelig nyrekruttering, holdes også fremragende kandidater på gress. Mange er sterkt motivert og holder ut, men faren er at denne praksis lett skaller av de beste kandidatene.Til tross for at systemet med statlig detaljstyring gjennom stillingshjemler er opphevet, ser det ut til at institusjonene mener denne friheten ikke kan benyttes og at bare den statlige basisfinansieringen åpner for fast ansettelse. De fleste andre institusjoner må tenke annerledes og dimensjonere staben i forhold til budsjetterte inntekter. Det skal ikke være lett å få stilling og ansettelsesprosessene må være gode. Men i dag er disse for omstendelige og tar for lang tid. Universitets- og høyskolesektoren må derfor diskutere hvordan den kan bli mer proaktiv, langsiktig og effektiv i rekrutteringsarbeidet. Det må avklares hvor mye av stengslene som ligger i tradisjonelle arbeids- og tenkemåter og hvor mye som skyldes faktiske rammevilkår.
Sakker akterut.
En annen utfordring ligger i lønns- og arbeidsvilkårene. Mye tyder på at institusjonene sakker akterut i forhold til konkurrerende sektorer, og dette er en utfordring for flere enn sektoren selv. Men institusjonene kan selv gjøre mer for å utvikle sine ledelsesformer, sin arbeidsorganisering og personaloppfølging. En universitetsjobb har i alle år vært en meget selvstendig og fri stilling, og arbeidsstilen har derfor i stor grad vært individualistisk. Dette har gitt resultater, men det gir også ulemper at den enkelte står alene. Forskningsrådet har tradisjonelt understøttet den individualistiske organiseringen, men arbeider nå mer institusjonsrettet. Rådet ønsker å utvikle sin forskningsstøtte slik at det i enda sterkere grad kan understøtte institusjonelle mål og evnen til strategiske prioriteringer.Arbeidsorganiseringen er i dag under endring, ikke minst fordi forskningen i dag krever mer teamorganisering og en tydeligere ledelse. Men mye er ved det gamle, og henger man etter, vil man mer og mer komme i utakt med andre kunnskapsorganisasjoner og med ledende universiteter i utlandet. Mange rekrutter velger seg bort fordi man ønsker å jobbe i mer inkluderende miljøer. Her ligger også en grunn til at det fortsatt er vanskelig å rekruttere kvinner. Å gi tilstrekkelig oppmerksomhet mot den enkelte, er alle kunnskapsorganisasjoners store utfordring. Derfor kan ingen forskningsorganisasjon overse den lederoppgaven det er å legge opp til gode karrie`reløp og gi støtte og hjelp til videre utvikling der det trengs. Gjør man ikke dette godt nok, rammer det den enkelte og miljøet. Det svekker også mulighetene for en god styring av ressursene.
Nøkkelinstitusjoner.
Universitetene og høyskolene er nøkkelinstitusjoner i kunnskapssamfunnet. De arbeider under stort omstillingspress, og det gjøres solid arbeid på mange plan. Press på økonomien gjør dette arbeidet enda mer krevende. Men arbeidet med rekruttering, karrièreutvikling, arbeidsorganisering og personaloppfølging må gjøres til en hovedoppgave i årene fremover. Hvis det er rammebetingelsene som står veien for å ta bedre grep her, må disse endres. Mye står på spill om ikke disse oppgavene løses godt i årene fremover.
Kommentarer