Ingen over, ingen ved siden

Aftenposten hadde i går en interessant artikkel om Jo Strømgren Kompani, der han med stor åpenhet deler tanker om strategisk kommunikasjon. Han er et av unntakene blant norsk samtidsdans og eksperimentelt teater, han når ut over et kresent, elitistisk og snevert publikum. Skal man ta Dag Solstad på alvor, er ikke Jo Strømgren en kunstner, men forretningsmann.

Image.

Fins det noen forfattere som i større grad fremstår først og fremst i kraft av sitt image? Når Dag Solstad entrer scenen, vet folk hva de skal forvente. Han er forfatteren med det bustete håret, som sier overraskende ting, norsk samtidslitteraturs Seven Eleven. Selv når han stiller på Bokbadet og later som om offentlig oppmerksomhet er tortur, leverer Dag Solstad som forventet. Han later som om intervjuerens spørsmål er dumme, han later som han ikke vil forstå, han spiller rollen som den autonome og ustyrlige kunstneren, men han har møtt frem til sminking og briefing i god tid. Akkurat som når det er première på Gymnaslærer Pedersen, og Dag Solstad er tilgjengelig for pressen for å meddele at han overhodet ikke er tilgjengelig, han kan ikke bry seg om noe så smått som festpremièren på dramatiseringen av den boken som mer enn noen annen bygget merkevaren Solstad.

Poserte.

Men hvem poserte på den røde løperen premièredagen? I avisene ga Solstad inntrykk av at han tok det litt på sparket. Som om han ikke hadde takket ja uker i forveien. At han ble litt nysgjerrig på filmen, liksom, allikevel var i nabolaget, kan du si. Snakk om å kuppe showet. Var han mest opptatt av filmen, er jeg sikker på han kunne takket ja til en av de utallige diskrete forhåndsvisningene han med sikkerhet ble invitert til. Selv når et reklamebyrå ringer og ber ham spille hovedrollen som Dag Solstad i en reklamefilm, sier han ja. Når du buster håret og spiller en karikatur av deg selv i reklame for å selge produkter, bør man kanskje innse at man driver med særdeles bevisst pleie av image og omdømme?

Iscenesetter.

Jon Fosse dyrker også et image som autonom og ubesudlet. Hvor mange ganger har vi sett ham på TV sitte bakerst på generalprøven et eller annet sted i verden, der han med en skuespillers presisjon iscenesetter seg selv som mediesky og litt sær? Motbydelig, sier han om ideen om strategisk imagebygging. Jeg husker godt TV-portrettet der han sitter i sin avsondrede skrivehule og forsøker å late som TV-teamet ikke er der. En forfatter som skriver konsentrert og lidende med fullt TV-team i stuen må pinadø se seg i speilet før han går til hyllen og slår opp forskjellen på etikk og estetikk. Akkurat som Dag Solstad forsøker Jon Fosse å late som om han ikke vet hva en merkevare egentlig er. Som om ikke Jon Fosse deltar aktivt i byggingen av ham selv som "den nye Ibsen". Come on, karer. Dere vet hva dere driver med. Ingen over, ingen ved siden.