Ingen rett til andres organer

USIKRE SIDER. På direkte oppfordring fra far Johan Fredrik Mietle sier politikere og medisinsk ekspertise at de ønsker så mange organdonorer som mulig. Her skal det ikke stå på penger, sies det flere ganger. Vi har kanskje økonomi til å innføre et system som kan sikre at organdonasjon kan gjennomføres langt oftere enn i dag. Det er på den annen side mulig at den noe lunkne oppfølgingen har sammenheng med en gryende mistanke om at organdonasjon ikke er ønskelig i stor skala. Det fins også mange, inkludert meg selv, som vil mene at organdonasjon og transplantasjon involverer så vidt mange betenkelige og usikre sider, at vi bør prioritere andre former for medisinsk behandling i stedet. Noen av de problematiske sidene ved donasjon er:

Definisjonen av en pasient.

Innhøsting av organer bryter med basisformuleringer i legeetikken om at man ikke skal gjøre skade på pasienten, og at behandling skal skje av hensyn til pasienten. Stridstemaet er pasientdefinisjonen. Mange mener at donor ikke skal anses som pasient siden han er død, andre mener at etterlatte til donor heller ikke har krav på status som pasienter i denne vurderingen. Om donor har uttrykt vilje til å godta donasjon, så mener mange at eventuelle motforestillinger forsvinner, men det er de etterlatte som skal forholde seg til konsekvensene av beslutningen om å donere. Deres reaksjon og følelser kan vanskelig avklares på forhånd.I tilfeller der donorkort mangler, kreves svært kreativ argumentasjon for å kunne påstå at det av hensyn til avdødes etterlatte må tas stilling til donasjon. Råskapen i å utsette de etterlatte for denne problemstillingen forsvinner ikke under henvisning til at det er et godt formål.

Ubehagelig og krenkende.

Det er fullt ut rasjonelt og legitimt å anse fjerning av organer og andre unødige inngrep i kroppen til en avdød som ubehagelig eller krenkende.I tillegg er det påfallende hvordan de medisinske ekspertene underkommuniserer de negative sidene ved selve transplantasjonen. Dårlig kommunikasjon fører også til ytterligere belastning for dem som allerede er rammet av alvorlige sykdommer. Grunnleggende her er forestillingen om at dersom noen dør i organkø, skyldes dette at transplantasjon ikke ble gjennomført. Her utviser fagpersonalet svært mangelfull dømmekraft om de fremstiller transplantasjon av for eksempel lunger som en prosedyre som med sikkerhet redder liv. Hoveddelen av dem som får transplantert lunger overlever kun relativt kort tid.

Andre hensyn.

Et annet problem er selvsagt fokuset på livreddende transplantasjoner som argument for donasjon, når mange transplantasjoner like gjerne kan være motivert ut fra hensyn som er langt mindre akutte, som for eksempel ved hornhinnetransplantasjon. Videre har vi med organer de samme problemer som i forhold til andre råvarer: kjøp og salg, sporing og lagring, sikkerhet og smitte, eksport og import osv. Idéen om at vi i Norge i dag kun benytter oss av norske organer til livreddende behandling på offentlige sykehus, er rett og slett feil. Det kan like gjerne være en valgfri behandling med et importert organ på et privat sykehus. Med bakgrunn i disse og andre motforestillinger, fremstår det som forunderlig naivt å se at ulike myndigheter og Stiftelsen Organdonasjon mener at holdningsskapende arbeid og opplysningsvirksomhet vil sikre donasjon i fremtiden. Det er minst like stor mulighet for at bedre og ikke minst mer nyansert informasjon om hva dette innebærer kan føre til at flere får muligheten til å ta et reflektert standpunkt for eller mot donasjon. Jeg vil derfor velge å slutte meg til ønsket om bedre og mer nyansert opplysningsarbeid og at statsråden tydelig avklarer hva som er myndighetenes holdning til disse spørsmålene. Det er ingen som har rett til andres organer, men derimot kan vi ha behov for å skjermes for spørsmål om donasjon fra helsepersonell når en av våre nærmeste ligger for døden.