Ekteskapsinnvandring.Regjeringen vil skjerpe forsørgerkravet ved ekteskapsinnvandring til en minimumsinntekt på 190.000 kroner, og kravet skal utvides til å gjelde alle. Dette skal blant annet gjøre det vanskeligere å tvangsgifte ungdom, og generelt gjøre det vanskeligere for økonomisk svakstilte å hente nyetablerte ektefeller til Norge. Regjeringen er i detalj informert om det åpenbare og pågående misbruket av innvandring gjennom ekteskap, men nekter å gjøre de nødvendige endringene. Blant andre denne gjennomdokumenterte historien er bragt til regjeringskontorene, men er "puttet" i en skuff: Sarah kom til Norge da hun var 8 år. 16 år gammel ble hun tatt ut av skolen for å jobbe og slik tilfredsstille daværende forsørgerkrav. 18 år gammel tvangsgiftes hun med fetteren i opprinnelseslandet. Etter at fetteren har etablert seg i Norge, klarer han gjennom overtalelser og trusler å få en alkoholisert og psykisk syk norsk kvinne til å reise med ham til opprinnelseslandet og inngå ekteskap med broren, som var 20 år yngre enn den norske kvinnen.Myndighetene godtar ekteskapet som grunnlag for innvandring. Etter fire års "ekteskap" kvalifiserer mannen til å få norsk statsborgerskap. Når statsborgerskapet er i boks, skiller han seg fra "hustruen" og reiser tilbake til landsbyen og gifter seg med kusinen som han hadde vært forlovet med siden han var barn. De familiegjenforenes i Norge.Sarahs ektemann gjentar prosedyren med den neste broren, da med en yngre norsk kvinne, også hun med sosiale problemer, og myndighetene aksepterer ekteskapet. Da også denne mannen har fått fast bosettingstillatelse, gjør han som broren: skiller seg, reiser til landsbyen og ekter kusinen sin, som også han hadde vært forlovet med siden han var barn. De familiegjenforenes i Norge.Den yngre norske kvinnen som var gift med bror nr. 2, har en venninne som lar seg overtale til å bli med til brødrenes landsby og gifte seg med en tredje bror av Sarahs ektemann. Etter giftermålet drar de sammen til ambassaden for å søke ekteskapsvisum. Men da det nygifte paret ikke kunne kommunisere på et felles språk, avviste myndighetene ekteskapet som gyldig. Men Sarahs ektemann visste råd; han fant en kvinne i Norge av samme opprinnelse som seg selv, og hun sa seg villig til å inngå "et arrangert ekteskap" med denne tredje broren, altså et proforma ekteskap kamuflert som arrangert ekteskap. Dette fordi norske myndigheter aksepterer arrangerte ekteskap der ektefellene ikke har kjennskap til hverandre før giftermålet. Den tredje broren landet på Gardermoen med ekteskapsvisum i passet for ett år siden. Sarah har etter mange års kamp klart å skille seg fra den voldelige fetteren. Og denne sommeren reiser Sarahs fetter og eksmann til landsbyen der han skal ekte en kvinne som er betydelig yngre enn ham. De skal familiegjenforenes i Norge. Denne unge kvinnen blir således den syvende personen som får muligheten til å vandre inn til Norge på bakgrunn av at Sarah ble tvangsgiftet.Det burde ikke være nødvendig å si det; Sarah er dypt fortvilet over norsk politikk. Ikke bare fortvilet, men også rasende for at norske politikere lar dette misbruket pågå. Hadde Norge hatt et tilknytningskrav, dvs. stilt krav om at ekteparets samlede tilknytning til et land skal avgjøre hvor en familiegjenforening skal skje, ville ikke Sarah blitt tvangsgiftet til fetteren. Hennes eksmann og hans brødre hadde ikke kunnet utnytte systemet på en slik graverende måte. Både han og brødrene kunne riktignok klart å jukse seg til opphold i Norge via proforma ekteskap, men de kunne ikke fortsatt misbruket ved å hente ny ektefelle i opprinnelseslandet. Hva gjelder de innvandrede personenes evne til integrering i Norge, er den særdeles dårlig. Ingen av dem har særlig skolegang. De lever først og fremst av svart arbeid og trygdejuks, og de er anmeldt for en rekke grove forhold som drapstrusler, vold og seksuelle overgrep mot barn. Og i landsbyen de kommer fra, har de bygget et, i norsk forstand, palass. Dette palasset rommer nok mange historier om Norges naivitet.
Kommentarer