Ambassadesak. Bølgene rundt stemmegivningen da bystyret behandlet ambassadesaken får mye avisomtale og blir også gjenstand for kommentatorenes analyser. Konflikten i Oslo Arbeiderparti skal dreie seg om alt annet enn en byggesak: Partidisiplin, sentralisme, partipisk, strid mellom fløyer. . .Hilde Haugsgjerds kommentar gjør representanten som brøt ut av Ap.-gruppen til en hvit ridder for samvittighet og lojalitet mot egen overbevisning. Slikt skal det ikke være plass til i Ap. Jeg forslår at man forsøker å tenke seg at det skjedde et tilsvarende utbrudd fra bystyregruppen i Høyre. Vi vet at mange Høyre-folk har problemer med Oslo Høyres linje i denne saken. Hvordan ville reaksjonen vært hvis en enkelt Høyre-representant i bystyret hadde sørget for at det ble nei til ambassade på Huseby, og alvorlig svekket partiets tillit som byrådsparti? I en slik situasjon ville nok de konservative piskesnertene vært ganske hørbare.
Grunnlag for binding.
Haugsgjerd fremholder at det ikke var grunnlag for å binde representanter i ambassadesaken. Det er få saker som har vært underlagt så grundig og omfattende behandling i Oslo Arbeiderparti som denne saken, både i partistyre og i bystyregruppe. Vedtakene har hele tiden vært enstemmige. Det etterlyses behandling i representantskapet. Det er liten tvil om hva utfallet ville blitt av en slik behandling. Men jeg er enig i at det burde vært gjort for å sikre den formelle siden av prosessen. Men ville dette endret Haugsgjerd konklusjoner i saken? Ville Pape ikke lenger vært en fanebærer for samvittighet og egen overbevisning dersom Representantskapet hadde behandlet saken?Fredagens oppslag i Aftenposten der Haakon Lie berømmer Pape for å følge sin egen overbevisning - og sin utenriksminister - bringer oss på sporet av en helt bestemt partikultur, fra den gangen sentralismen virkelig fungerte i Arbeiderpartiet, da "noen snakket sammen" og overkjørte Arbeiderparti-representanter både på nasjonalt og lokalt nivå.
Under press.
Den som skal delta i politikken vil fra tid til annen oppleve å bli satt under press. Dersom dette presset er et resultat av en demokratisk behandling i partiet han er medlem av, er dette slik det skal være. Dersom dette presset derimot skyldes at mektige enkeltpersoner gjennom ulike nettverk gjør sin innflytelse gjeldende, snakker vi om en partikultur som jeg ønsker at Arbeiderpartiet hadde lagt bak seg, men som nå ser ut til å dukke frem igjen, forkledd som integritet og kamp for egen overbevisning.
Kommentarer