Forfriskende gammelmodig.Det er ikke mange ukene siden jeg med en viss munterhet leste Aftenpostens uforståelig biske leder om Handelsbankens Knut Anton Mork. Kombinasjonen av indignasjon og pekefinger virket forfriskende gammelmodig i en ellers så relativistisk tid.Nå er det Memo som er gjenstand for lederskribentens harme og velmente råd. Aftenposten tar pliktskyldigst på seg oppgaven som irettesetter av uansvarlige unge medier."Det lille tipset" til Memo-redaktøren er å lytte til innspill fra verden utenfor eget kontor. Hun burde jenke seg etter en "soleklar domfellelse i PFU".Som mange andre medier som har vært innom PFU og kommet dårlig ut av det, konkluderer Memo som følger:Det var synd vi ikke vant frem med vårt syn.Vi tenker ikke: Ooops. Vi tok fullstendig feil.Slik er det i rettssalen også. Man går tapende ut og beklager at man ikke nådde frem. Man konkluderer at ens egen tolkning er et minoritetssyn. Man angrer kanskje at man gikk til sak. Man skifter ikke mening.Memo mener at fotografiet av en opprørt demonstrant fra vinterens karikaturstrid, som protesterte mot "en ytringsfrihet som har gått for langt", var en relevant illustrasjon til en artikkel om frykten for islam. Vi mener at arbeidsministerens utsagn om at kulturkonflikter er "en sosial bombe" var en relevant overskrift for artikkelen.PFU består av faglig dyktige mennesker som garantert har nådd en gjennomtenkt konklusjon i Memo-saken, men det er ikke det samme som at PFU i alle spørsmål forvalter den endelige Sannheten. Tør jeg driste meg til å si at det gjør heller ikke Aftenpostens lederskribent? Eller Høyesterett. Eller Paven. Det jeg vet er Sant, er at Memos oppfatning har hatt mindre gjennomslagskraft enn motpartens i presseutvalgets drøftelser.Lesere og pressefolk har de siste ukene fortalt meg hva de synes om Memos første forside, og meningene er delte. Det kan godt hende Memos syn er et mindretallssyn. I Aftenposten endrer man muligens oppfatning så snart man oppdager at de færreste er enige. I Memo gjør vi ikke det.
Kommentarer