Jeg beklager, Anne Alvik

Olav Gunnar Ballo

FOTO: Falch, Knut

Jeg tok feil. Anne Alvik trakk seg i august 2000 fra stillingen som helsedirektør. Den utløsende årsaken var den såkalte Bærum-saken, der en lege ved Bærum sykehus anmeldte en kollega for aktiv dødshjelp. Helsetilsynet, som Anne Alvik den gang ledet, konkluderte med at det ikke hadde foreligget aktiv dødshjelp fra den anmeldte legens side.

Men saken sluttet ikke der. Gjennom mediene ble det gitt en presentasjon av hva som hadde skjedd ved Bærum sykehus som skapte et inntrykk av at Helsetilsynet hadde tatt for lett på anmeldelsen, og dermed bagatelliserte konsekvensene av at helsepersonell utførte aktiv dødshjelp.

Renvasket

I ettertid er Anne Alvik renvasket for denne mistanken, både gjennom granskningen som fulgte, og gjennom Riksadvokatens gjennomgåelse av saken. Det var ikke Anne Alvik, men de som kritiserte henne, som tok feil.

For henne ligger det imidlertid en fattig trøst i denne erkjennelsen. Saken førte til at hun måtte fratre en høyt betrodd stilling, og avslutte sitt aktive yrkesliv på linje med en som faller i unåde. Bærum-saken skadet Alviks omdømme, mens de som kritiserte henne gikk fri.

Selvransakelse

Snart ti år etter at Anne Alvik gikk av som helsedirektør har hun skrevet bok om Bærum-saken. Min side av saken (Unipub Forlag 2010) er et renhårig forsvarsskrift, som gir all mulig grunn til ettertanke og selvransakelse for dem som sto saken nær da den pågikk.

Jeg var en av dem som kritiserte henne, og som omtales i boken hennes. Den gang var jeg medlem av Stortingets helse- og sosialkomité, som stortingsrepresentant for SV.

I sin bokanmeldelse i Aftenposten 21. februar skriver sjefredaktør i Dagens Medisin; Lottelise Folge, blant annet: «...jeg ekles like mye av den sviktende støtte Alvik fikk av sine kolleger og i det politiske miljøet, som synes å være mer opptatt av å score billige poenger og fremme egen karrière i stedet for å komme til bunns i saken. Og jeg etterlyser nå reaksjonene til opinionsledere som (navn på andre ekspolitikere, min anm.)...og Olav Gunnar Ballo.»

Aktiv dødshjelp

Jeg uttalte meg den gang kritisk til Anne Alviks håndtering av Bærum-saken med utgangspunkt i at jeg var en sterk motstander av aktiv dødshjelp, og fordi jeg mente at helsedirektøren ikke tok tak i saken med det alvor den fortjente.

Når jeg nå leser Anne Alviks bok, ser jeg at min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger gjennom ensidige fremstillinger fra én part, understøttet av en mediedekning som var slagsidepreget.

Hennes bok er til ettertanke fordi den tydeliggjør noe av det mest usunne med medienes makt, nemlig behovet for alle – medier, politikere, byråkrater, folkeopinionen – til å løpe i flokk når dagsorden er satt, slik rovdyr jager byttedyr. Rommet for nyanser blåser bort med stormen, og den som utsettes for kritikken blir stående ensom og forsvarsløs tilbake.

Etter at jeg selv ble embetsmann ser jeg hvordan det ikke vil være mulig for ledere å forsvare seg mot kritikk i det offentlige rom ved å gå til motangrep. Det beste man kan gjøre er å utføre de oppgavene man er satt til på en samvittighetsfull måte, og håpe at det medfører at kritikken forstummer over tid.

Anne Alvik tok konsekvensene av kritikken, og valgte å be om permisjon. Også dette ble hun kritisert for, blant annet av undertegnede («...det virker som en avskjedssøknad»). Hadde hun forsvart seg mot kritikken fra politikerne ville hun ha fått enda sterkere kritikk tilbake. For det statlige embetsverket skal være underlagt storting og regjering, ikke omvendt.

Handlingslammet

Slik ble hun handlingslammet, i en situasjon som skrek på et aktivt forsvar. Og siden hun ikke selv kunne stå for dette forsvaret, burde noen ha stått opp for henne. Det fantes mange aktører som kunne gjort det. Siden jeg kunne vært en av dem, ved å ha skaffet meg mer informasjon før jeg svarte på medienes spørsmål, vil jeg i ettertid, altfor lenge etterpå si: Jeg beklager, Anne Alvik. Jeg tok feil.