Jeg er såret, provosert, rasende

Den direkte sammenhengen mellom homokampen og skilsmissetallene er noe uklar. Man skulle tro Ottosen forestilte seg at aggressive homoer angriper gifte heteropar på gaten, men det viser seg at de totalitære homoforkjemperne ikke er rasende rosa rebeller, men meg og kjernefamilien min. Jeg er nemlig gift med en dame, og både vi og sønnen vår har det aldeles fortreffelig, enda Ottosens Gud ikke har gitt oss tillatelse til det. Jeg lurer på om min lille mor-mor-og-barn-familie får Ottosen til å bli mindre glad i sin egen familie? Er han redd for at det skal gå inflasjon i familieliv hvis alle kan få det? Truer de rare familieformene - mor-mor-far-far-og-tre-barn, for eksempel - kjernefamilien ved å vise at det finnes alternativer? Det verste er visst at jeg ofte hever stemmen til forsvar for familien min. Ottosen vedgår at "mange homofile kan ha god omsorgsevne", men mener det ville være best for sønnen min å vokse opp hos mor og far. Dette føler han det er blitt "risikofylt" å si, fordi han kan bli kalt homofob i avisspaltene. Det er ingen som har forsøkt å nekte Ottosen å hevde sine synspunkter. Ottosen kan rope på heterofile kjernefamilier så ofte og så høyt han vil - og det gjør han jammen, også! Men jeg vil sørge for at Ottesen vet hva han gjør når han snakker. Jeg vil han skal vite at jeg blir såret over at familien min blir avskrevet som mindreverdig. Jeg blir provosert over at han mener seg å vite bedre enn oss og all verdens forskere hva som er best for vårt barn. Jeg blir rasende over at han ikke bryr seg om hvordan det føles for sønnen min stadig å få høre at familien hans ikke er god nok.Jeg må påpeke konsekvensene av hans intoleranse. Hvis han ønsker å bidra til andre menneskers lidelse, får han lov til det, men jeg kan ikke la ham glemme at det er det han gjør.