Jeg velger smerten

Tvang og behandling. Ragnfrid Kogstad skriver i et innlegg 2. januar at vi ville komme et skritt videre om vi kunne skille, ikke bare mellom tvang og behandling, men også mellom behandling og medisiner, og mellom tvang og tvangsmedisinering. Hun peker på et viktig punkt.Jeg har selv vært underlagt både tvang og tvangsmedisinering i psykiatrien. Hver gang har jeg sagt meg villig til å være på sykehuset frivillig, men psykiatrien har likevel begått tvang, selv om hverken mitt eget eller andres liv var truet. Psykiatrien har begått tvang blant annet fordi jeg også sa at jeg ville nekte all form for medisinering. Årsaken til at jeg nekter å gå med på det er at jeg for ti år siden holdt på å miste livet av en sjelden bivirkning av psykiatrisk medisin, hvilket medførte mer enn ett års møysommelig opptrening fra totalt pleietrengende fysisk tilstand til normal funksjon igjen. Men selv med min bakgrunn finner ikke psykiatrien i ettertid noen form for behandling som ikke inkluderer medikamenter.

Møtes med diagnoser.

Ved de tre siste tvangsinnleggelsene har jeg sagt til psykiatrien at jeg bare har masse å fortelle om det jeg tidligere har opplevd i psykiatrien, og at jeg har behov for å få forståelse for at jeg ikke må oppleve tvang og medisinering igjen, og at dette er mitt eneste problem.Det problemet jeg hadde ved mitt første møte med psykiatrien, eksisterer ikke lenger. Men psykiatrien har møtt min traumatiserte, tidvis høylytte og sterkt assosierende taleflom med diagnoser som mani og psykose - og medisiner.

Burde lytte.

Jeg mener at de skulle satt seg ned og lyttet til meg så lenge som jeg selv har behov for det - i tro på at min tilstand etterhvert vil gå over av seg selv. Hvordan kan psykiatrien vite at min tilstand ikke vil gå over av seg selv etter noen dager eller uker, når man aldri lar meg få anledning til å prøve dette uten medisiner i mer enn noen få timer eller dager? Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Psykiatrien vil forebygge utvikling av nye sykdomssymptomer. Men jeg vil heller gjennomleve de traumatiserte tilstandene på nytt enn å være medisinert til et liv som ikke er noe liv - i håp om at man neste gang setter seg ned for å lytte til meg, uten å medisinere meg. En vakker dag vil man da kanskje forstå at jeg ikke har noen psykiatrisk grunnlidelse, men tvert imot er traumatisert som følge av psykiatrisk tvang og medikamentell behandling.

Leger skal bestemme?

Hvorfor skal det være slik at legestanden skal bestemme hvor mye et menneske skal lide? Hvis jeg heller vil gjennomleve smerten enn å få den forsøkt medisinert bort, hvorfor skal jeg ikke kunne få velge det?Hvorfor er psykiatriens akuttposter så grunnleggende fokusert på medisinering? Hvorfor har ikke psykiatrien et ikke-medikamentelt tilbud til alle pasienter som ønsker det på akuttpostene sine?Vi må kunne få velge å leve oss gjennom vår naturlige smerte - i stedet for å bli påført enda mer smerte gjennom tvangsmedisineringen, enten den skjer i tablettform eller i sprøyteform. Er det ikke snart på tide å tilby behandling som ikke inkluderer leger og medisiner? Hvordan kan man vite at dette ikke vil fungere når man ikke forsker på dette i stor skala?

Psykisk helsevernlov.

Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlings-
effekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter.Er det ikke snart på tide å oppheve psykisk helsevernlovs paragrafer om tvangsmedisinering, eller i det minste gi oss som i frisk tilstand ber om det, fritakingsrett for disse paragrafene?Hva mener psykiatere, og ikke minst psykologer, om dette?