Brutal høytid.I begynnelsen av tyveårene jobbet jeg et sted som bisto voldsutsatte kvinner med juridisk rådgivning. Aldri var det så mye trøkk på telefonen som etter ferier og høytider.Altfor ofte opplevde at en tid som skulle handle om familiehygge og kos, i stedet endte med brukne kjever og blåveis, og nok en tur på legevakten for å bli lappet sammen.

Fryktet å bli drept.

På telefonen hadde jeg en dag en kvinne som fortalte at hun fryktet for livet sitt. Hun trengte beskyttelse fra eksmannen sin som mishandlet henne psykisk, fysisk og seksuelt. Og hun var fortvilet. Jeg hadde strenge instrukser om at jeg aldri fikk lov å gi råd, fordi jeg ikke er utdannet jurist. Da jeg la ut med standardsvaret om at jeg måtte ta hennes nummer og be en saksbehandler ringe tilbake, avslo hun.

Brøt alle regler.

Hun trengte hjelp nå og ville ikke registreres noen steder. Hun var så insisterende! Jeg brøt alle regler den dagen og hvisket inn i røret at hun måtte anmelde mannen til politiet. Det var ikke snakk om!, sa kvinnen gråtkvalt. Den lokale lensmannen var i deres felles vennekrets, dessuten var bygda så liten at folk kunne begynne å prate. Et lokalt krisesenter da? Nei, det var ikke et sånt tilbud i nærheten. Jeg husker hvor klam jeg ble i håndflatene da det gikk opp for meg at denne kvinnen var helt og aldeles uten beskyttelse. Det eneste jeg kunne gjøre for henne, var å be henne skifte ut låsen sin og ringe tilbake senere hvis hun allikevel ville tale med en saksbehandler. Jeg hørte aldri fra henne igjen.

Skam og anonymitet.

Tidligere i høst kunne VG avsløre at 72 kvinner er blitt drept av sine menn i Norge de siste syv årene. Stort sett alle ofrene hadde sitt bilde i avisen. Men noen hadde ikke det. Ti av disse kvinnene forble anonymisert. I disse tilfellene er det trolig at "hensynet til familien" har stått sterkest.Men hvilket "hensyn" snakker vi om her? Enhver familie har sin historie, sine grunner til at de ikke vil at deres pårørende skal under medienes lupe. Sorg må man ha respekt for. Dessverre kan man frykte at frasen "hensynet til familien" dekker over langt mer enn "bare" sorg - nemlig skam. Vold og skam lever i et intimt ekteskap.

Skammen innskrenker.

Ifølge Justisdepartementets offentlige utredning "Retten til et liv uten vold" innskrenker skammen barnets sosiale liv. Det er ikke noe hyggelig å ha kamerater med hjem når man ikke vet hvilket lynne pappa er i. Skammen rammer også menn selv som føler tap av kontroll og maskulinitet.Slik utvikler skam seg til ensomhet for alle.Det er ingen enkel sak å skrive om menns vold mot kvinner. Bare uttrykket "menns vold" får mange til å steile. De ser ikke vold som et mannsproblem, men et uttrykk for avvik og avmakt. Mange føler seg satt i bås av feminister som trekker frem maskulinitet i debatten. Mennene slår kanskje ikke selv og vil ikke gjøres til monstre.Dette er en forståelig reaksjon og en pedagogisk utfordring alle som er opptatt av kjønnsbasert og seksualisert vold må ta.

Men menn slår mest.

Når jeg likevel drister meg til å være så konsekvent i min begrepsbruk og si "far" og "mann" i stedet for det mer nøytrale "voldsutøver" er det ikke for å stigmatisere, men for å være presis.Det er i hovedregelen menn som slår hverandre, og til tross for nye og bekymringsverdige undersøkelser om kvinners vold mot barn, er det i all hovedsak også menn som slår og dreper sine koner. Å si at dette ikke er tilfeldig, er ikke det samme som å si at menn "er sånn" eller at det "ligger til mannens natur".

Fra individ til struktur.

Men å si at vold er knyttet til maskulinitet, det vil si de kulturelle egenskapene man hekter på kategorien "mann", gir oss muligheten til å vende blikket fra individ til struktur, fra å skambelegge den enkelte til å påta oss et kollektivt ansvar.Vi må debattere hvilket syn på kjønn som er i de store institusjonene i samfunnet og hvordan det påvirker kjønnsbasert vold.Tall fra European Women Lobby, en paraplyorganisasjon for 4000 kvinneorganisasjoner i EU, viser at 25 prosent av alle voldsforbrytelser involverer menn som slår kvinner i nære relasjoner. Hver femte kvinne vil gjennom et livsløp utsettes for vold av sin partner (tallene gjelder EU og er publisert i rapporten "Unveiling the hidden data on domestic violence in the European Union", 1999).Også i Norge er mørketallene store på grunn av skam og tabuisering som er knyttet til vold mot kvinner.

For lite forskning.

I forhold til voldtekt som man ofte forbinder med en fremmed overgriper, er problemet innen nære relasjoner underkommunisert og underrapportert. Det finnes lite offisiell og systematisk forskning på voldtekt som helse- og samfunnsproblem, i seg selv et uttrykk for kjønnsbasert diskriminering av kvinner.Livsløpsdata fra Norsk institutt for by- og regionsforskning viser at hver femte kvinne rapporterer om ett voldtektsforsøk etter fylte 16 år; hver tiende kvinne rapporterer at hun har vært utsatt for voldtekt minst en gang i sitt liv etter fylte 16 år.Anslag fra krisesentrene varierer noe, men er generelt mye høyere enn det som faktisk anmeldes.

Felles ansvar.

Samfunnet har et ansvar for hvilket kvinnesyn som formidles og praktiseres, men menn selv må ta et oppgjør med verdier og handlinger i sine miljøer som direkte og indirekte legitimerer vold. Den amerikanske filmmakeren og forfatteren Jackson Katz foreleste nylig på konferansen "Prevention of gender violence" i Brussel, om vold og maskulinitet. Han sa: "Det krever stor selvsikkerhet som mann å stå opp imot sexisme. Det er så mye enklere å hive seg på en håpløs kjønnskrig. Noen menn sier: "jeg er ingen voldtektsmann - hva har dette å gjøre med meg?".Til dem sier jeg: Og du forventer en high-five? Vi kan bedre enn som så!". Han oppfordrer derfor menn til å påvirke andre menn: Ikke le av sjefens sexistiske vitser på fredagspilsen.

Bry deg!

Hvis du mistenker at en du kjenner blir utsatt for overgrep, spør vennlig om du kan hjelpe. Hvis en kompis på byen drar med seg en jente som er veldig full, ta det opp med ham. Han risikerer en dom for uaktsom voldtekt uten hennes samtykke (les: ivrige og medvitende deltagelse). Stilltiende aksept er også en form for medskyldighet.Vi må ha mindre respekt for privatlivets fred og bryte taushetens onde sirkel.