FLERE SPØRSMÅL. Kristin Clemet reiser flere spørsmål i sitt svar "Kampen for universitetet" (20. september) til min kronikk "Kunnskapens agenter?" (13. september). Det ene gjelder bakgrunnen for den Mjøs-Giske-Clemet-Djupedal'ske "Kvalitetsreform" av den høyere utdanning. Noe måtte gjøres som følge av massetilstrømning og internasjonalisering, og Clemet spør retorisk: "Mener Slagstad at vi skulle stille oss utenfor denne prosessen?". Spørsmålet er ikke om, men hvordan vi skal gjøre hva.
En presis diagnose.
Mitt hovedpoeng har siden min Mjøs-dissens i år 2000 vært dette: Vi bør unne oss en videre utdanningspolitisk horisont enn den friksjonsløse tilpasning til antatte globaløkonomiske uomgjengeligheter. En ambisiøs reformisme forutsetter først en presis og spesifikk diagnose av våre institusjoners nå-tilstand, deres sterke og svake sider, og ikke bare overfladiske fraser om globalisering, den svake norske forskning o.l. Dernest fordres det vilje - og evne - til å integrere tidens krav ved også å gi tiden sitt stempel. Hvorfor skulle f.eks. bachelor-studiet være tre- og ikke fireårig om det var kvaliteten som skulle heves, og ikke bare gjennomstrømningshastigheten som skulle økes? Det klages, også av Clemet, over nivået i norsk forskning. Men er det noe ved "Kvalitetsreformen" som tyder på at forskningen gjennom denne har fått kvalitativt bedrede kår? Det var visst ifølge Clemet "noe" i min kritikk av "Kvalitetsreformen" og dens to sentrale dokumenter, Mjøs-utvalgets innstilling i 2000 og Giskes stortingsmelding året etter: "Den økonomiske sjargongen i universitetsdebatten har i hvert fall aldri vært mer fremtredende enn nettopp i disse to dokumentene", fremholder Clemet. Nå bidro knapt Clemets egne bidrag til debatten den gang som NHO-direktør til å gjøre økonomismen mindre fremtredende. At hun som Civita-leder i dag betrakter temaet fra en mindre økonomistisk og liberalistisk synsvinkel, er oppløftende.
Ytterligere fristilling.
Clemet deler mitt synspunkt i boken "Kunnskapens hus" om at noen institusjoner må kunne rage over andre. Hennes resept er en ytterligere fristilling fra departementet, slik at f.eks. Universitetet i Oslo kan bli "endog et eliteuniversitet". Resepten beror for det første på ren ønsketenkning om den akademiske interesse blant rikets etter hvert altfor mange milliardærer. For det andre er den en variant av den resept politikerne har fulgt for lenge: Nemlig å overlate stadig mer av politikken til mer eller mindre diffuse markedsarrangementer. Det er ikke minst denne resepten - der høyskolene ved ulike incentiver konkurrerer om å bli universiteter - som i realiteten har medført, at den institusjonelle nivellering mellom universitet og høyskole nærmest er irreversibel. Den alternative linje - å utvikle en helhetlig plan for et differensiert, høyere utdanningssystem - ville selvfølgelig være en mer krevende øvelse for politikerne, men trolig til større velsignelse for landet. Gitt gjennomslaget for det utvidede universitets-
begrep som følge av 10-12 universiteter om noen år, melder spørsmålet seg om ikke Norge i det minste burde unne seg én akademisk toppinstitusjon. Her trengs det en institusjonell innovasjon i form av en permanent ordning, gjerne med basis i Det Norske Videnskaps-Akademi, som i dag er et akademisk sentrum, men uten ressurser av betydning.
Ikke ett incentiv.
"Det er altfor få som i tilstrekkelig grad verdsetter de kortere og mer praksisrettede profesjonsutdanningene og betydningen av mer praksisnær forskning", hevdet Clemet nylig, med rette. Desto mer forbausende var det at statsråd Clemet, som var så fokusert på incentivbruk, ikke etablerte ett eneste incentiv til kultivering av høyskolenes egenart. Det er adskillig forsknings- og utviklingsvirksomhet ved høyskolene, men det utføres i forbausende liten grad forskning av den profesjon en tilhører, dens historie, dens kvalifiseringsstrategier, etc. Hvor mange doktorgradsprogrammer skal det overhodet være ved høyskolene? Hvilken profil skal doktorgradsstudiene ha? Situasjonen roper på utdanningspolitisk nytenkning og handlekraft - noe annet enn politikere som i de sentrale spørsmål foretrekker å abdisere i samlet flokk.
Kommentarer