Professor Rune Slagstad fører en utrettelig kamp for det klassiske, disiplinorienterte og faglig fullstendige universitet (Aftenpostens kronikk 13. september). Ære være ham for det. Men Slagstad virker litt desillusjonert – som om alt går ham imot. Men det gjør det faktisk ikke! Etter Slagstads oppfatning nådde universitetsdebatten et lavmål da Mjøs-utvalget fremmet sin innstilling og Trond Giske la frem sin stortingsmelding om Kvalitetsreformen i 2001. Det kan være noe i det. Den økonomiske sjargongen i universitetsdebatten har i hvert fall aldri vært mer fremtredende enn nettopp i disse to dokumentene.
Undervurderer tre ting.
Men Slagstad undervurderer minst tre viktige forhold: For det første sier han lite om bakgrunnen for kvalitetsreformen i høyere utdanning. Situasjonen var nemlig ikke god. Det hadde vært en sterk stigning i studenttallet på 80- og 90-tallet uten at institusjonene var tilført mer ressurser. Det ble observert stadig svakere gjennomstrømning, synkende arbeidsinnsats, svært høye strykprosenter og svake evalueringer av norsk forskning. Samtidig var det utsikter til en ny sterk vekst i studenttallet og sterkere internasjonal konkurranse.
Noe måtte gjøres.
For det annet sier Slagstad lite om den internasjonale utvikling. Faktum er at de omtalte kvalitetsproblemene slett ikke er noe særnorsk fenomen, snarere tvert om. Det har vært en felles erkjennelse i Europa av at noe måtte gjøres for at noen av de beste institusjonene i verden også skal finnes på europeisk jord – og ikke bare i USA eller Asia. Den europeiske innsatsen har vært todelt: Det gjennomføres nasjonale reformer som i mangt og meget ligner den norske Kvalitetsreformen i svært mange land – og det er inngått et omfattende europeisk samarbeid for å skape et europeisk rom for høyere utdanning. Dette samarbeidet, den såkalte Bologna-prosessen, omfatter i dag 45 land og innebærer at mobiliteten mellom land og institusjoner blir vesentlig lettere. Den nye gradsstrukturen og nytt karaktersystem kommer bl.a. som følge av denne prosessen. Mener Slagstad at vi skulle stilt oss utenfor denne prosessen? For det tredje sier Slagstad lite om hvilke slag han og hans meningsfeller tross alt har vunnet siden Giske la frem sin melding. For selv om det har vært bred politisk enighet om hovedtrekkene i Kvalitetsreformen, så er det faktisk forskjell på partiene. Med Bondevik II-regjeringen skjedde det flere endringer som Slagstad burde være glad for:
Strenge krav til ny status.
Det ble stilt langt strengere krav for å oppnå universitetsstatus. Det ble tilført mye mer ressurser. Det ble innført valgfri ledelsesmodell på institutt- og fakultetsnivå. Ex.phil. fikk en lovmessig beskyttelse. Og det ble aldri, heller ikke fra Giske, stilt krav om eksternt flertall i styrene. Særlig på ett punkt er jeg enig med Slagstad: Det bør vurderes om kriteriene for å kunne kalle seg universitet bør bli enda strengere. Jeg kjempet opprinnelig for det, men møtte mye motstand. Den viktigste grunnen er ikke hensynet til de gamle universitetene, men høyskolene. Vi trenger gode regionale høyskoler med en sterk profesjonsorientering og praksisnær forskning.
Konsentrasjon av ressurser.
Jeg er også enig med Slagstad i at noen institusjoner må kunne rage over andre. Prinsipielt er det ingenting i veien for at for eksempel Universitetet i Oslo blir et enda mer fremragende universitet – kanskje endog et eliteuniversitet. Men det krever en konsentrasjon av ressursbruken som historisk har vist seg svært vanskelig å få til, både på institusjonen og i nasjonen. Et spørsmål som kan reises er derfor om universitetene kan være tjent med en ytterligere fristilling fra departementet, slik at de for eksempel kan bestemme mer over sine egne inntekter. Det kunne vært spennende om Slagstad og hans venner hadde dristet seg til å diskutere dette nærmere – selv om det er veldig ukorrekt.
Kommentarer