---

Jan Arild Snoen er forfatter, skribent og debattant. Han deltar selv i nettdebatten i kommentarfeltet til dette innlegget fredag mellom 9 og 13.

---

Barack Obama tar over som president på et tidspunkt der USAs internasjonale anseelse er lav, og landets økonomi er på vei inn i den største krisen siden tidlig på 1980-tallet, ja kanskje siden Depresjonen. Utfordringene er åpenbare, men på den annen side kan Obama dra nytte av at «the only way is up».

Utenrikspolitisk er det allerede tegn til bedre tider. Bush-administrasjonen har lagt seg på en mindre konfronterende linje de siste par årene, og proamerikanske ledere er valgt i viktige allierte land som Tyskland, Frankrike og Italia. Situasjonen i Irak er sterkt forbedret og gjør tilbaketrekking mulig.

Velvilje i starten.

Obama vil i starten nyte stor velvilje i utlandet, og kan dyrke denne med sin større vilje til samarbeid og forankring i multinasjonale institusjoner som FN. En rask nedleggelse av Guantánamo vil også hjelpe. Men grunnleggende forskjeller mellom USA, de allierte og resten av verden består, siden det fremdeles er USA som forvalter Vestens militærmakt. De allierte vil gjerne være beskyttet av USAs sikkerhetsgaranti, men det er sjelden populært når USA faktisk benytter sin militære styrke. Også Obama har varslet at han vil handle på egen hånd dersom det er nødvendig for å sikre amerikanske interesser.

Dersom sikkerhetssituasjonen fortsetter å forbedre seg, kan brorparten av styrkene være ute av Irak innen sommeren 2010, slik Obama har lovet. Men definisjonen av tilbaketrekking er ullen. Et betydelig antall soldater kommer til å bli værende i overskuelig fremtid.

Overføres til Afghanistan.

En del av styrkene fra Irak skal overføres til Afghanistan, der Obamas intensjon også er å øke innsatsen på de ikke-militære frontene og komme til en forståelse med Iran. Mer vekt på sivil gjenoppbygging er noe allierte som Norge ønsker, men som har vist seg lettere sagt enn gjort. Uten grunnleggende sikkerhet er det vanskelig å bygge veier, skoler og helsevesen. Lite tyder på at USA får nevneverdig økt militær hjelp fra sine allierte.

Det er små sjanser for at Obama på kort sikt kan redusere forsvarsutgiftene vesentlig gjennom nedtrapping av krigene i Irak og Afghanistan. Og på lengre sikt har han lovet å øke antall soldater i USAs væpnede styrker med mer enn 90000. Han kan altså ikke saldere sine mange innenrikspolitiske løfter gjennom kutt i forsvarsbudsjettet, og ellers har han få realistiske kuttforslag.

Stort underskudd.

Budsjettunderskuddet i USA er nå omkring 450 milliarder dollar, eller 3,2 prosent av BNP. Det har økt betydelig det siste året på grunn av oppbremsing i økonomien og allerede gjennomførte tiltakspakker. Aktivitetsnivået peker kraftig nedover, og selv uten nye tiltak gir det lavere skatteinntekter og høyere sosiale utgifter. En ytterligere forverring i budsjettbalansen på 200-300 milliarder dollar er et heller forsiktig anslag.

Demokratene i Kongressen snakker nå i tillegg om behov for en ny tiltakspakke på mellom 300 og 500 milliarder dollar. Mange har feilaktig snakket om rekordartede budsjettunderskudd under Bush, mens de i virkeligheten har vært helt gjennomsnittlige for de siste 30 årene. Nå får de rett.

Og da har vi ikke tatt med kostnaden ved støttepakken til finansnæringen på 700 milliarder dollar. En stor del av dette er imidlertid penger som staten kan forvente å få igjen etter hvert, og er derfor snarere en formue som plassering enn en utgift.

Krise også til hjelp.

Men den økonomiske krisen er også til hjelp for Obama. Hensynet til budsjettbalansen kommer i andre rekke, og han kan under dekke av motkonjunkturpolitikk gjennomføre tiltak han ellers vanskelig ville kunne ta seg råd til. Dersom Obama ikke ønsker permanente store budsjettunderskudd, er det likevel grenser for hvor mye han kan bake inn i tiltakspakkene. Poenget med dem er jo at dette er kortsiktige tiltak som bortfaller når økonomien kommer i balanse igjen.

De lovede skattelettelsene for lave og midlere inntekter er en naturlig del av motkonjunkturpolitikken, og vil bli gjennomført. De balanserende skatteskjerpelsene for kapital og høyere inntekter kan bli utsatt av samme grunn, og dermed vokser budsjetthullet.

En del av energipolitikken med vekt på energisparing og utvikling av nye fornybare energikilder kan også være en del av tiltakspakken. Obama og demokratene presser på for en redningspakke for amerikansk bilindustri på hele 25 milliarder dollar. Obama sier at støtten skal brukes til å gjøre bilindustrien grønnere. Det gjenstår å se hvor stor vekt dette hensynet får i forhold til det mer akutte behovet for å bevare arbeidsplasser.

Omfattende helsereform.

Innenrikspolitisk er Obamas viktigste løfte en omfattende helsereform. Kostnadene er beregnet til mellom 60 og 100 milliarder dollar årlig. Det er vanskelig å se hvordan han skal finne rom til dette på toppen av alle motkonjunkturtiltakene. Trolig må helsereformen vente minst til 2010.

Obama har liten erfaring i å samarbeide over partigrensene. I skrivende stund ligger demokratene an til å sikre seg 57-59 senatorer, og med en viss sjanse til å nå de magiske 60, som hindrer republikanerne å benytte seg av den såkalte filibustertaktikken.

Press fra venstre.

Jo nærmere Obama kommer 60, desto større vil presset bli fra venstresiden, fagbevegelsen og de ulike pressgruppene som utgjør en viktig del av den demokratiske koalisjonen. Dersom Obama ønsker å styre fra sentrum, kan han være bedre tjent med å stoppe på 57 eller 58 senatorer. Det vil gi større forståelse for at han legger frem mer moderate forslag.

Utnevnelsen av sentrale medarbeidere gir en god pekepinn på hvor Obama legger kursen. Stabssjef Rahm Emanuel, med erfaring fra Clinton-administrasjonen, tilhører det politiske sentrum, men er samtidig konfrontasjonsorientert. Blir Larry Summers finansminister, slik han var under Clinton, er det også et klart tegn på sentrumskurs, men knapt nok på «change». Det samme gjelder dersom Obama beholder Robert Gates som forsvarsminister.

Les også: - Obama vil skuffe venstresiden

Store forventninger.

Forventningene til Obama er store. Flere meningsmålinger er tatt opp etter valgseieren. De viser at mer enn 70 prosent tror at Obama vil få orden på økonomien (AP) og samme andel er optimistisk med hensyn til de neste fire årene (CBS og Quinnipiac). Men det samme gjaldt for Bush den eldre og Jimmy Carter, som begge ble kastet etter fire år. Velgerne vil laste republikanerne for de økonomiske problemene en stund, men ikke veldig lenge.

Erfaringene fra den økonomiske nedgangen i 1990-1991 viser at det tar lang tid før velgerne får med seg at økonomien har snudd. Ved mellomvalget i 1994, etter 14 kvartaler på rad med økonomisk vekst og betydelig fall i arbeidsledigheten, var det fremdeles et stort flertall som mente at økonomien var ganske dårlig og at landet var på vei i feil retning. Clinton gikk på en kjempesmell i 1994 og tapte flertallet i Kongressen.

Republikanerne vil være tjent med at Obama får 60 senatorer bak seg og legger kursen til venstre. I 2010 vil demokratene da ha hatt eneveldig makt i to år, og kan lett få skylden når velgerne ikke ser noe til oppgangen. Da kan 1994 gjenta seg. Demokratene taper Kongressvalget, Obama legger kursen mot sentrum og håper på tydelig oppgang innen 2012.

---

Jan Arild Snoen er forfatter, skribent og debattant. Han har utgitt flere debattbøker, var redaktør i tidsskriftet Ideer om frihet, og har skrevet i tidsskrifter som Samtiden og magasinet Memo. Snoen har vært leder av Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI). Han er visepresident i Monticello Society, en forening som har til formål å arbeide for å øke nordmenns kunnskap om og forståelse for amerikanske forhold. Snoen er fast skribent i tidsskriftet Minerva, med særlig fokus på mediekritikk. Han deltar selv i nettdebatten i kommentarfeltet til dette innlegget fredag mellom 9 og 13.

---