Inge Eidsvåg skriver i sin kronikk 19. mars om dialog mellom kristne og muslimer. Han har vært på Balkan og sett dialog i praksis som et redskap for forsoning etter et grusomt tiår. Men det finnes såvidt jeg vet ingen eksempler på eks-jugoslaver som har sendt passasjerfly inn i bygninger i USA eller sprengt ambassader, hoteller og båter i luften langt fra lokale konflikter.Eidsvåg skriver: "Det blir ikke forsoning mellom de etniske og religiøse gruppene før det blir dialog mellom dem." Men hvorfor var det ingen som snakket om dialog mellom kristne og muslimer før Khomeinis fundamentalister tok makten i Iran i 1979? Hvem har egentlig ansvar for å ta initiativ til dialog?Og hva om den ene parten ikke er interessert i dialog? Tror Eidsvåg at selvmordsbombere vil endre planer hvis det hadde vært mulig å få dem med på "dialog"? Tror han flykaprerne 11. september 2001 ville stilt opp til samtaler?De som vil stille opp til Eidsvågs dialog, er folk som ikke utgjør noen fare for uskyldige sivile likevel. Det blir som mange har opplevd i barnehagen og på skolen: De foreldrene som virkelig burde vært på foreldremøter, er de som aldri er der.Helt på slutten sparker Eidsvåg mer eller mindre bena under seg selv ved å innrømme at motstandens vei kan bli siste mulighet. Ja, det er jo liksom det som er problemet, da. Det hadde vært interessant om Eidsvåg kunne si hva slags tanker han gjør seg om hvordan statens voldsmonopol her kan komme til uttrykk.Det er mye selvpisking fra kristne for tiden. Det er kanskje i tråd med dette Eidsvåg siterer Göran Sonnevi: "Det värde som trycks på någon annan utanfrå, vänds till sin motsats." Men kanskje det blir noen andre enn Eidsvåg tror som vil oppleve det.
Kommentarer