Delta i debatten om
skole og utdanning
Forskningsdebatt. Rektor Geir Ellingsrud ved Universitetet i Oslo (UiO) ønsker å utvikle det han kaller "store, tunge forskningsuniversiteter" (Aftenposten 12. januar).Han mener at UiO bør utpekes til å bli et slikt stort og tungt forskningsuniversitet. Da er det ikke uventet at rektorene ved landets øvrige universiteter umiddelbart rykker ut og protesterer.
Sporer ofte av.
En debatt om kvalitet i forskning og utdanning ved universitetene og høyskolene må alltid hilses velkommen. Dessverre sporer slike debatter ofte umiddelbart av. Mye i Norge dreier seg om geografi og lokalisering. Alle skjønner at dersom ett universitet skal utropes til å skulle bli eliteuniversitetet, vil dette få negative ressurskonsekvenser for de andre.Derfor ønsker alle å bli utpekt til eliteuniversitet. Både gamle, nye og fremtidige universiteter.Det er klart at det er en sammenheng mellom ressurser (penger) og mulighetene til å oppnå elitestatus. Dette har universitetene felles med for eksempel fotballklubbene. Men mens det i fotball er en klar forståelse for at det å kjøpe seg frem til elitenivå, betyr å skifte ut gamle spillere (og trenere) med nye, er jeg ikke sikker på om denne forståelsen er like klar på universitetene.
Realistisk forståelse.
Dersom et universitet skal løfte seg til internasjonal elitedivisjon, er det i utgangspunktet nødvendig å ha en realistisk forståelse av hvor man står i dag. Et eliteuniversitet kjennetegnes som regel av to ting: 1. Det publiseres mye, høyt anerkjent forskning. 2. Universitetet tilrekker seg de aller skarpeste studentene. Før man begynner å utpeke potensielle norske eliteuniversiteter, bør man ganske enkelt analysere hvordan norske universiteter (og høyskoler) presterer på disse områdene i dag.
Konsentrasjon rundt middels.
Det er på ingen måte enkelt å evaluere og rangere forskningen ved et universitet. Men enkelte indikatorer, for eksempel publisering, kan fortelle oss noe. Det finnes i dag lett tilgjengelig statistikk for vitenskapelig publisering ved norske universiteter og høyskoler. På institusjonsnivå er statistikken ganske enkel å oppsummere: Publiseringsfrekvensen ved norske universiteter er generelt ikke så veldig høy, og det er forholdsvis liten forskjell mellom universitetene. På gjennomsnittet publiserte i 2006 en ansatt ved UiO det samme som en ansatt ved Universitetet i Bergen: 0,9 poeng (ett poeng tilsvarer en artikkel i et vanlig vitenskapelig tidsskrift). UMB- og NTNU-forskerne publiserte marginalt mindre (henholdsvis 0,8 og 0,7 poeng). Målt ut fra publiseringsaktivitet har vi i Norge en klar leder på institusjonsnivå: Menighetsfakultetet (1,4 poeng pr. ansatt).
Stor kvalitetsspredning.
De universitetene som internasjonalt omtales som eliteuniversiteter, har én ting felles: Det er veldig vanskelig å komme inn på studier ved disse universitetene. Svært mange blir avvist i porten, og de som kommer inn, kjennetegnes ved at de har svært gode resultater fra videregående skole eller opptaks-
tester.Vi har i Norge omfattende informasjon om søkerne til høyere utdanning fra Sam-ordna opptak. Det kan sikkert diskuteres hvorvidt det er slik at læresteder som tiltrekker seg de beste søkerne, egentlig er de beste lærestedene.
De beste søkerne.
Enkelte ungdommer, også noen av de aller smarteste, velger sikkert universitet eller høyskole ut fra andre kriterier enn kvalitet på undervisning og forskning. Men det å tiltrekke seg de aller beste søkerne bør vel kunne antas å være et godt utgangspunkt for å kunne bli et eliteuniversitet. I så fall inneholder tallene fra Samordna opptak mye interessant informasjon om dette med elitestatus.Det at et studium er lukket, dvs. at det er flere søkere enn studieplasser, trenger ikke å bety at det er et kvalitetsstudium. Men la oss også anta at det er en viss sammenheng. Opptaket til universiteter og høyskoler skjer i to trinn. Dersom det er flere søkere enn plasser til et studium, fylles først 40 % av plassene opp med utgangspunkt i søkernes opprinnelige resultater fra videregående skole, pluss såkalte fordypnings- og
realfagspoeng. Deretter fordeles de resterende plassene. Da tar man utgangspunkt i forbedrede vitnemål fra videregående pluss diverse tilleggspoeng. De som tas opp i andre runde, kan dermed ha en langt høyere poengsum enn dem som tas opp i primæropptaket.
Indikator på kvalitet.
La oss anta at dette at et studium er lukket, er en form for "eliteindikator", og at poengkrav til primæropptaket kan benyttes som en indikator på kvalitet på studenter. Studentene som tas opp i primæropptaket ved NTNU har høyere gjennomsnittspoeng enn studentene ved universitetene i Bergen og Oslo. Ingen av dem kan imidlertid måle seg med NHH. Når vi så ser på hvor mange av de 5 %-beste studentene i primæropptaket som lærestedene forsyner seg av, fremstår NTNU som den desidert mest elitistiske i absolutte tall, og NHH og NTNU som eliteinstitusjonene målt opp mot sin størrelse.
Ikke alle på samme sted.
Konklusjoner? Tja. En konklusjon kan kanskje være at det ikke er sikkert at det å være stor og tung nødvendigvis gjør det lettere å bli en elitespiller. Dernest kan det vel kanskje konkluderes at det ikke er sikkert at eliten bør samle seg i én klubb.Akkurat som i idrett og i næringslivet kan det være en fordel å la aktørene konkurrere, uten å plukke ut offisielle fremtidige vinnere. Ole Gjølberg er leder av Universitets- og Høgskolerådets publiseringsutvalg, det såkalte tellekantutvalget.
Delta i debatten om
skole og utdanning
Kommentarer