Mange spørsmål. Vi kan lese at havnivået skal stige 64 meter, 6 meter eller 0,59 meter, eller synker det? Isbjørnen er truet, eller er den ikke? Smelter isen i Antarktis eller legger den på seg? Mangfoldet av rapporter, forskere og tall forvirrer og skaper svært ulike oppfatninger av trusselen fra global oppvarming blant politikere og i allmennheten. SVs Inga Marte Thorkildsen sier "vi skyter oss selv i hodet", mens Frp stiller seg tvilende til konklusjonene fra FNs klimapanel, og sier "Vi vil ikke høre på forskere, men på fagfolk". Blogfora er fulle av skråsikre klimaskeptikere og alarmister. Men hva er god kunnskap? Og hvem kan vi egentlig stole på i klimadebatten?

"Temperaturen stiger ikke".

Geografen Ole Humlum forteller VG at "global oppvarming har stanset". Fremskrittspartiets svenske klimavitne, sveisedoktoren Fred Goldberg, mener det snart kommer ny istid. Til tross for at vi med sikkerhet vet at mennesker har økt drivhusgassene i atmosfæren, at det fører til økt temperatur, og at vi måler temperaturøkningene, er fortsatt klimaskepsisen overraskende stor. Men hvorfor tar ikke klimaskeptikerne disse debattene i fagmiljøene og de vitenskapelige tidsskriftene før de går ut i mediene? På denne måten kunne de fått kvalitetssikret sine ideer gjennom fagfellevurdering, som er forskningsverdens beste måte for å etablere kunnskap. Forskerne er uenige om balansen mellom naturlige og menneskeskapte endringer, selv om alle er enig om at mennesker nå påvirker klimaet. Mye er ukjent om tilbakekoblinger og forsterkermekanismer, og ny forskning vil bringe overraskelser om global oppvarming. Kanskje har solen større virkning enn FNs klimapanel regnet med, eller kanskje vil temperaturen øke langt raskere enn beregnet.

Også de frelste overdriver.

Frode "klode i krise" Søyland i Dagens Næringsliv skriver om "veien til det klimatiske helvete", og "menneskehetens kollektive selvmord". Ole Mathismoen modererer seg til å skrive: "Trusselen om irreversible katastrofale klimaendringer". En britisk think tank kaller det frekt "klimaporno".I Søyland og Mathismoens tilfeller bidrar slike formuleringer til å ødelegge innholdet i ellers gode og informative saker. Dette gir også større grobunn til mange skeptikere.Dessverre slipper journalistene like lett til klimaaktivister som -skeptikerne. Dagbladet siterte "klimaforskeren" Tim Flannery, og fikk feilaktig overdramatisert CO2-utslippene og utvannet begrepet klimaforsker. Mange journalister har ingen vitenskapelige bakgrunn eller forståelse. En journalist i en av landets største aviser som dekker klimasaker er - naturlig nok - rekruttert fra avisens boligspalter. Ryggmargsrefleksen på hva som er god og dårlig vitenskap er svekket, og det er vanskeligere å utøve god kildekritikk. Der forskerne holder tilbake, tyr miljøbevegelsen til overdrivelser. Deres mediekåthet krever større drama, og deres eksistens er berettiget på synlighet og ikke på vitenskapelig etterrettelighet. Enkelte journalister synes også å ha tette bånd til miljøbevegelsen.

Slipper ukritisk til.

Ole Mathismoen lot nylig Natur og Ungdom få uttale seg ukritisk om energi og kostnader til mobile gasskraftverk i forhold til vindkraft. Her burde det være andre med mer kompetanse. CICEROs initiativ om en mer forskningsbasert debatt er derfor viktig.Journalistene har noe å lære av Andrew Revkin, New York Times' fremstående forskningsjournalist. Han bruker bare publiserende forskere som kilder til forskningen innenfor fagområdet, og unnlater å bruke miljøbevegelsen som kilde i slike saker.

Misjonerende forskere.

Meteorologiprofessor og leder av FNs første klimapanel, Bert Bolin, holdt mange foredrag etter rapporten om trusselen fra menneskeskapte klimaendringer. En av oss (O.O.) spurte om han ikke burde tatt med mer om usikkerhetene. Bohlin var enig i at han utelot mye, men sa at det er så mye treghet i det politiske systemet at det er ingen fare for overreaksjon. Bolin var en nøktern svenske, men i dag er enkelte av klimaforskerne så opptatt av saken at de opptrer i høyere grad som misjonærer enn som fagfolk. Bolin hadde kanskje rett i 1991. Nå er det imidlertid andre farer som lurer:Apati, overreaksjon og noen kalde vintre kan få dette til å slå tilbake med full kraft. Fremskrittspartiet spekulerer nettopp i dette, og derfor er det enda viktigere med nyansene i tiden som kommer.For noen dager siden sendte Dagsnytt 18 en diskusjon mellom biologene Morten Jødal og Pål Prestrud om isbjørnen var truet av klimaendringer. Jødal kalte Prestrud for klimahysteriker, og fikk svaret "du er ynkelig" Ikke akkurat oppklarende for tilhørere som lurte på hva var viktigst for isbjørnbestanden av klima, miljøgifter og jakt?

Stoltenberg i isen.

Noen forskere hevder at isen i Antarktis legger på seg, mens andre peker på at områder så store som Vestfold kalver ut i havet. Men hva om begge har rett? Da Jens Stoltenberg besøkte Antarktis var det påfallende at ingen utdypet global oppvarmingens paradoksale innvirkning på isdekket. Prestisjetidsskriftet Science har hatt flere artikler som viser at det er uenighet mellom klimaforskerne.Enkelte hevder at Antarktis ikke vil ha noen betydning for havnivået. Andre mener derimot at avrenningen nå går raskere. De argumenterer mot at FNs klimapanel i sine hovedkonklusjoner nedtonet bidraget fra Antarktis til havnivåøkning, fordi den publiserte forskningen ikke viste et entydig bilde. Slike seriøse debatter mellom klimaforskere som diskuterer effektene av global oppvarming er nesten utelatt i norske medier. Det ville synliggjort at klimaforskerne er uenige, og at FNs klimapanel ikke er dogmatisk i sine konklusjoner.

Mister vi interessen?

I fjor var det 1046 oppslag der global oppvarming er nevnt i landets største aviser mot 129 i 2002. FNs klimapanels konklusjoner var like alvorlige den gang som i dag, men med noe større usikkerhet. Orkanen Katarina, varme vintre og Nobelprisen har satt global oppvarming på øverst på agendaen. Det kan bli en sårbar oppmerksomhet. Vi trenger medier som bidrar til at best mulig kvalitetssikret kunnskap når befolkningen som grunnlag for vanskelige veivalg. Vi trenger at klimaskeptikere og klimafrelste kommer ned fra barrikadene og snakker sammen - og kanskje etablerer plattformer av felles forståelse.Vi trenger respekt for den svært omfattende internasjonale forskningsinnsatsen som nå gjøres for å lage gode prognoser for fremtidens klima. De utfordringer vi står foran er for store til at de skal overskygges av politiske agendaer eller av enkeltmenneskers egoer.