Karl Ove Knausgård om 22. juli-rettsaken: - Rettssaken er for oss. Ikke for ham

Hans vitnesbyrd, hans ideer, hans verdensforståelse vil bli til ingenting. Muligens vil han være i stand til å motsette seg dette også, men rettssaken er for oss, ikke for ham. Vi skal se ham som han er, et menneske som deg og meg, og vi skal se hva han har gjort. Og vi skal prøve å forstå.

Det skriver Karl Over Knausgård i essayet «First the Nighmare, then the News»  som ble publisert i New York Times i går.

I teksten beskriver Knausgård ønsket om å se mer av Anders Behring Breivik. Han forteller at han dro til naboen sin for å se deler av rettssaken på TV. Til tross for at han før rettssaken var lei av mediedekningen av Breivik, ble han trukket mot TV-skjermen. Ikke av medlidenhet for ofre og pårørende, men av nysgjerrighet.

For å få inntrykk av en persons natur, må man se ham i bevegelse. Det er så mye som er rommet av kroppsholdningen, posisjoneringen av hendene, øyebevegelsene. Jeg visste ikke hvilken karisma Breivik hadde. Hvordan han ville reagere på situasjonen han befant seg i. Av en eller annen grunn virket det viktig, skriver forfatteren.

 

Om Breivik

Knausgård undrer seg over hvordan Behring Breivik oppfatter saken fra fengselscellen sin.

Kanskje ligger han våken, og tenker på hva han vil si i rettssaken eller hva han har sagt så langt. Kanskje er han godt fornøyd. Han har hatt en kontrollert, rasjonell fremtreden, skriver han.

 

Preget av 22. juli

Knausgård har tidligere uttalt at han ble sterkt påvirket av 22. juli. 

Sommerens terroraksjoner ble også en del av Knausgårds sjette og siste bind i bokprosjektet Min Kamp.

Han skriver blant annet om fellesskapsfølelsen som preget Norge i tiden etter 22. juli, og at han aldri har følt seg som en del av et «vi»:

«Alltid, helt fra jeg var liten, har jeg følt meg utenfor», skriver han og forklarer at han ble reddet av rollen som forfatter, for «da var det å være alene legitimt, jeg var noe eget, en kunstner».

Opplevelsen endret seg 22. juli. Han følger dramaet fra Utøya på TV-skjermen og med stor kraft føler han seg som en del av et «vi».

«Det var suget etter vi-et jeg kjente, etter tilhørighet, etter å være en del av det gode og viktige», skriver Knausgård, før han fortsetter:

«Først etterpå forstod jeg at det må ha vært de kreftene, den enorme kraften i vi-et som fylte det tyske folket på trettitallet».

Knausgård trekker også en parallell mellom Anders Behring Breivik og Hitler, og sammenligner hvordan de utførte sine handlinger og sparte enkelte.