Stein skal snart dusje. Anne er litt glad. Markus vurderer å jogge. På nettsamfunnet Facebook.com finnes nemlig en funksjon som er blitt like viktig for moderne voksne som sykkel er for torsken og smokk er for barn: Ved å oppdatere status kan du konstant fortelle venner hva du gjør akkurat nå. Og det gjør folk, huhei som de logger seg på PC-en og oppdaterer status. Omdahl er nå halvforkjølet. Petronella har en ekstremt lat søndag. (Den dama vet forskjellen på lat og ekstremt lat).

Og Ingvild? Hun spiser dadler! Jeg ser for meg denne Ingvild idet hun tar en bit daddel, og tanken slår henne: Jeg må oppdatere status! Hun skriver Ingvild spiser dadler. Jeg ser for meg Nesbø, som rett etter morgenkaffen og rett før kaffen presser ham til WC, skynder seg å skrive: Nesbø is at work. Og hva gjør Yvonne? Hun kjenner seg trøtt. Og hva gjør Yvonne da? Hun åpner PC-en og skriver Yvonne er trøtt. (Sov, Yvonne, sov.)

Og Kvalshaug? Han skriver på oppfølgeren til Kindereggeffekten. Og Stokstad? Han tenkte nok lenge, for det var snedig det han kom opp med: Stokstad is fully dressed! Birger er snart ferdig med å snekre. (Birger fascinerer meg. Han har noen hammerslag igjen, men tar pause for å skrive om det. Hva gjør Birger når Birger har sex?). Bortsett fra flyskrekk, hadde jeg kun én reell fobi da jeg var yngre. Tanken på at mine venner gjorde heftige ting uten at jeg visste om det. Ingen terapi har hjulpet meg mer enn Facebook. Men en ny uro er skapt: Hva hvis folk glemmer meg siden jeg ikke er på Facebook?

Usikker går jeg inn på siden og skriver Kjetil er på Facebook. Noen sekunder senere skriver en venn av meg TomC har akkurat dusjet. Og brått tenker jeg på sluttreplikken i Team Antonsen-sketsjen om at dansker ikke forstår hverandre: Hjelp oss! Vi trenger hjelp!