"Menn undertrykkes", mener Runar Døving i en kronikk i Aftenposten 14. oktober. Fra annet hold hevdes det at kvinner undertrykkes, og begge sider har jo på sett og vis rett. Jeg vil slå argumentene sammen i følgende setning: Kjønnsfordommer er undertrykkende generelt.Mange snakker mye om kjønn, men begrepet blir sjelden problematisert. Med basis i såkalt skeiv teori (queer theory) vil jeg hevde at kvinner og menn ikke er to homogene og motsatte grupper, og at det er feil å ha ulike forventninger knyttet til mennesker ut fra hva de har eller ikke har mellom bena. Vi må rett og slett heve blikket og se alle de personlige problemene som følger av kjønnsfordommene.
Når normer brytes.
I dag blir mennesker straffet juridisk, sosialt og moralsk hvis vi bryter med normene for hvordan vi skal representere vårt antatte kjønn. Slik behøver det ikke å være. Det er nemlig ingen naturlov som har gjort det slik.Jeg ønsker et samfunn der mennesker ikke settes i bås, og der alle mennesker får lov til å utfolde seg i tråd med sine ønsker og behov. Dagens samfunn er tvert imot meget kjønnet, i den betydning at kvinner og menn vurderes ulikt for samme handlinger. Kjønnsfordommene preger vårt samfunn og hvordan vi blir oppfattet som mennesker, men hvorfor skal vi tillegge medmennesker egenskaper ut fra kategoriseringer basert på ytre kjennetegn eller kromosomsammensetning?I skeiv teori heter det at kjønn ikke er noe en er, men noe en gjør. Kjønn handler i svært liten grad om fysiske forskjeller, det handler i langt høyere grad om måter å oppføre seg på, kle seg, tenke og så videre. Det konstrueres visse rammer som du må holde deg innenfor for å være en "normal" mann eller kvinne. Rammene er likevel trolig videre for kvinner enn for menn, slik Døving er inne på.
Med rosa støvler.
Det har jeg personlige erfariner med. En tur gjennom Bergens gater i rosa støvler ga meg en tankevekker. De tidvis måpende blikkene jeg fikk, viste tydelig at jeg hadde tråkket over streken: Mens kvinner kan kle seg i alle verdens farger, er rosa en farge menn må vise aktsomhet i forhold til. Mitt eksempel kan virke banalt i seg selv, men det kan duge som en liten illustrasjon.I et patriarkalsk samfunn er "mannlige" handlinger blitt høyere verdsatt enn "kvinnelige". Det har hatt den bieffekt at det har vært lettere for kvinner å gjøre "manneting", og mer skambelagt for menn å gjøre "kvinneting": Det er mer positivt betont å bevege seg oppover i hierarkiet enn nedover. Slike tradisjoner danner bakgrunn for snevre rammer for akseptert oppførsel av menn.Likestilling var lenge synonymt med kvinnekamp der kvinnerollen ble problematisert og utfordret. Det ble opprettet sentre for kvinneforskning og kvinner har revet ned barrièrer til tradisjonelt mannsdominerte samfunnsarenaer. Kvinners frihet fra kjønn er blitt større, mens mannsrollen ikke er blitt utfordret på samme måte. Sentrene for kvinneforskning er blitt til sentre for kvinne- og kjønnsforskning, men det sier jo fortsatt sitt om at utviklingen fortsatt ikke er helt balansert. Navnene speiler at kjønn er et tema som angår kvinner i høyere grad enn menn. Det synes jeg er en pussig holdning.
Mannsrollen på sidelinjen.
Jeg tror mange av de mannsrelaterte problemene Runar Døving lister opp absolutt bør analyseres i forhold til at mannsrollen er for snever. Problemet er ikke at likestillingen er gått for langt, men at mannsrollen er blitt stående på sidelinjen. Menn har i altfor liten grad deltatt i likestillingen, og det har vært altfor lite debatt om mannsrollen. Runar Døving skal derfor ha takk for den debatten han tar initiativ til gjennom sin kronikk. Men jeg mener innfallsvinkelen hans bør suppleres med et skeivt perspektiv.Vi bør unngå at likestilling blir synonymt med henholdsvis "kvinnekamp" og "mannskamp". Vi bør vri perspektivet over på kjønn som sådan, så vel som andre kategoriseringer som danner grunnlag for fordommer og stigmatisering.Da kan vi begynne å snakke om reell likestilling.
Kommentarer