DET SOM ER INTERESSANT. Dette vitner om en svak forståelse av pressens dynamikk. Den kommersielle pressen - i første rekke avisene - går til enhver tid etter det den tror er interessant for publikum.At pressen nærmest i et komplott skulle sabotere dekning av den klassiske musikken, slik flere debattanter har antydet, faller derfor på sin urimelighet. Snarere er pressens synkende dekning av den klassiske musikken et klart faresignal om at dette feltet er i ferd med å tape terreng og betydning i samfunnet.
Klassisk mainstream.
22. oktober hevdet jeg at hovedtyngden av det klassiske musikklivet står for en stivnet fortolkningstradisjon, og at dette er hovedproblemet. Med hovedtyngden mener jeg den delen av dagens klassiske musikkliv som dominerer internasjonalt og som er nesten enerådende her i landet, nemlig den klassiske mainstream.Cellisten Johannes Martens skriver 25. oktober at tidligmusikkbevegelsens arbeid med historisk oppføringspraksis og instrumenter nå er begynt å smitte over på deler av den klassiske mainstreamen. Det har Martens rett i, og han også rett når han mener at et statsdrevet symfoniorkester (vi har syv slike her i landet) aldri kan komme på høyde med spesialistensembler. Dette fordi statsorkestrenes mandat er å spille et bredt repertoar fra mange historiske epoker, noe som nødvendigvis fører til kunstneriske kompromisser. Spørsmålet blir da om man ikke nå må se nærmere på dette mandatet. Ellers vil våre statsdrevne tunge musikkinstitusjoner forbli kunstneriske B-ensembler på store deler av sitt repertoar, til tross for at de er A-ensembler i økonomi og generelle arbeidsforhold - sammenlignet med spesialistorkestrene i tidligmusikkbevegelsen som har en kummerlig tilværelse som frilansensembler.
Aggressive reaksjoner.
Forøvrig merker jeg meg at mange debattanter reagerer med aggresjon på mitt utspill på vegne av den klassiske musikken, og ikke ønsker å ta mine forslag til hva som kan gjøres for å forbedre denne musikkens kår og sikre den for fremtidige generasjoner opp til nærmere drøfting. Snarere går man i skyttergraven og forsvarer seg med forbitrelse.I så måte topper direktøren for Festspillene i Bergen debatten 27. oktober. Han stempler meg som "reaksjonær dogmatiker". Dette til tross for at jeg har etterlyst radikal nyfortolkning av den klassiske musikken. Forøvrig legger Hansen i sitt innlegg ut med å rose tidligmusikkbevegelsens reform av den klassiske musikken, men klarer bare noen centimeter lenger ned allikevel å konkludere med at en historisk autentisk fortolkning i tidligmusikkbevegelsens ånd fører til "trygg plassering av musikken i et innestengt mausoleum". Ellers er det gledelig når universitetsstipendiat Arnulf Mattes 31. oktober klart og utdypende argumenterer mot denne typen utfall. Men når Mattes bruker pianisten Leif Ove Andsnes som et fremragende eksempel på en historisk bevisst utøver, blir han likevel umulig å følge. Andsnes er en utpreget mainstream-musiker som aldri har vist interesse for historisk fortolkning.
Mangelfull kunnskap.
Etter alt dette må jeg konkludere med at mine tidligere fremsatte påstander står urokket: Den klassiske musikkutøver av i dag er gjennomgående preget av en svært stor respekt for partituret (komposisjonen på papiret) kombinert med en på mange måter utdatert og mangelfull kunnskap i sin lesning og fortolkning av dette. Mitt råd til klassiske musikere er derfor fortsatt: Å lære seg å lese partituret, eller hive respekten for det over bord.Det vil åpne for de to utveiene som jeg har foreslått for den klassiske musikken inn i fremtiden: Fortolkning på genuint historisk grunnlag, eller ekte radikal nyfortolkning på vår tids premisser.
Kommentarer