Klimapolitikk i bakleksa

Norge følger sin egen nese. Vi har snart brukt 5 år på å knytte oss til kvotehandelen i vår del av verden. Ennå er vi ikke på plass. Klimapolitisk en fallitt, organisatorisk ubegavet. EU har bygget opp en omfattende lovgivning og regelverk for reduserte klimagassutslipp. Annen fase av kvotehandelen er nå godt i gang. Tredje fase forberedes. I januar la EU frem en energi- og klimapakke med det nødvendige lovgrunnlag for å nå sitt 3x20-mål: 20 % lavere klimagassutslipp, 20 % mer fornybar energi og 20 % økt energiøkonomisering. Mot et slikt bakteppe blir det trist at norsk klimapolitikk er dominert av økonomiske teoretikere. Det er avgifter og kvotehandel som gjelder. Kvotehandelen baseres på en ren auksjonsordning, dvs. null gratis tildeling av kvoter. At ingen andre land i verden følger tilsvarende resept, spiller for norske beslutningstagere ingen rolle.

Nasjonal kvoteformue?

Kyoto-protokollen sier at bruk av kvoteimport skal være supplementært til hjemlige reduksjonstiltak. Finansdepartementet prioriterer på en slik måte at resultatet blir det motsatte. Norge er helt alene i verden om å betrakte den nasjonale kvote - som vi har mottatt fra FNs Klimakonvensjon - som en nasjonal kvoteformue som skal velferdsmaksimeres på linje med andre statlige inntekter.Finansdepartementets ønskede løsninger kolliderer med EØS-regelverket. Dermed kom ikke Norge med i den tidlige kvotehandelen til EU. Vi sliter fortsatt med å få godkjent en nasjonal allokeringsplan, slik at vi kan komme med i EUs kvotehandel fase 2. Puslete av et land med ambisjoner om å innta en internasjonal lederrolle i miljøsammenheng.

Stein på stein i EU.

EUs miljøpolitikk er bygget opp stein på stein. Med konsekvensanalyser og forhandlinger mellom de ulike institusjonene: Kommisjonen, Parlamentet og Rådet (medlemslandene). Det gjennomføres omfattende høringer med miljøbevegelse, industri, fagbevegelse. Summen av lovreguleringene danner grunnlaget for EUs miljømål. Deretter distribueres EUs selvpålagte forpliktelse blant medlemsstatene basert på økonomisk bæreevne, ikke kostnadseffektivitet. I de fleste landene er kvoter tildelt etter historiske utslipp og med tillegg for kapasitetsøkninger. Samtlige land har avsatt en pott for ny industri.

Norsk klimaarroganse.

Norge har unnlatt å følge de anbefalte retningslinjene for utformingen av den nasjonale allokeringsplanen. Vi har valgt å bryte EØS-regelverkets kriterium for ikke-diskriminering mellom selskaper og sektorer og kriteriet for ny industri. Det er følgelig stor risiko for at den norske nasjonale allokeringsplanen blir funnet å ikke være i samsvar med EØS-lovgivningen. I så fall har Regjeringen invitert Stortinget til å vedta en ulovlig lov!EU-parlamentets rapportør, Avril Doyle, sa nylig at det ikke kommer på tale å la konkurranseutsatt industri i EU i stikken, dersom en internasjonal avtale ikke kommer på plass. I EU vet man at det ikke løser noen problemer i global klimasammenheng om utslipp forsvinner fra Europa, for så å dukke opp igjen ukontrollert og i øket form, et annet sted på kloden. Norske politikere har en annen holdning. Etter 2012 har finansministeren ingen planer om å gi gratiskvoter. Hun lar i så fall norsk industri i stikken. Det er en politikk vi vil bekjempe. For det er en politikk som ikke engang dette rike landet kan leve med.