Kong Haralds tro

STAT OG KIRKE. Om kongen ikke hadde forsvart sin plass i Grunnloven og insistert på bekjennelsesplikten, kunne han åndelig blitt hva som helst. Altså privatmann. Det motsatte av konge.

Historisk tradisjon."Kongehusets aktive rolle overfor kirke og religion kan opprettholdes" - selv om statskirken demonteres og kongens bekjennelsesplikt oppheves.Slik står det å lese om kongens rolle i Gjønnes-utvalgets utredning (NOU 2006: 2). Og deretter: "Den historiske tradisjonen som er etablert fra Haakon VII til dagens kongehus videreføres som en selvvalgt holdning og praksis". Man spør seg uvilkårlig: Hvorfor bare til Haakon VII, når den historiske tradisjon strekker seg helt tilbake til Olav den hellige? Eller i det minste til kong Christian Frederik - vår første konstitusjonelle monark. Eksemplet Haakon VII er likevel talende, ikke på grunn av hans kristentro (som var viktig nok for ham personlig), men på grunn av hans forfatningstro.

Kongseden.

"Jeg lover og sværger, at ville regjere Kongeriget Norge i Overensstemmelse med dets Konstitution og Love; saasandt hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvitende!" Slik lyder eden, fastholdt i to grunnlovsparagrafer (§ 9 og § 44), som Norges konger avlegger i Stortinget ved sin tiltredelse. Den moderne leser vil kanskje tro at formularet er en historisk attergløyme av mytisk bevaringsverdi. Det er ikke tilfelle, Stortinget endret det siste leddet så sent som i august 1908. Tre år tidligere hadde kong Haakon avsluttet eden i original eidsvollsdrakt: "saasandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord!"

Allmektig allvitenhet.

Med dette hadde folkets kårne ryddet opp i kongegjerningens viktigste tekstgrunnlag. Den hellige skrift rivaliserte ikke lenger med Norges Grunnlov - fedrelandets sanne Bibel - om kongens troskap. Det "hellige Ord!" var kompensert med allmektig allvitenhet. Guddommen var blitt større, men samtidig abstrahert til det ubegripelige.Motivet var angivelig å bringe kongs-eden på linje med embetsverket i sin alminnelighet. Og skjønt de gudfryktige besvergelser har vært på vikende front siden 1908, står den dobbelt angitte kongsed fortsatt og lyser i all sin grunnlovsfestede prakt. Man må derfor spørre seg, særlig Stortinget må spørre seg: Hvilken allmektig og allvitende Gud er det som skal "hjælpe" kongen?

Flertallet som forsvant.

Svaret ligger nedfelt i § 4: "Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne". Det siste leddet kan med rette sies å forholde seg til statskirkeordningen, men det første leddet - bekjennelsen - definerer noe mer, nemlig den Gud Grunnloven stadfester som "Almægtig og Alvitende". Fjernes bekjennelsen, mister kongseden en vesentlig del av sitt innholdsmessige feste i statsforfatningen. På dette punkt hersker det noe som i beste fall må kalles rot og forvirring i den nylig offentliggjorte St.meld. nr. 17.

Ny begrunnelse.

Gjønnes-utvalgets utredning (NOU 2006: 2) er klar i sin hovedkonklusjon vedrørende § 4. Flertallet på 14 anbefaler hele paragrafen (bekjennelsen inkl.) strøket. Men: "Utvalgets mindretall på seks medlemmer forutsetter at spørsmålet om Grunnloven § 4 skal videreføres med en ny begrunnelse, må avklares i den videre politiske prosessen".Så til det merkverdige: I stortingsmeldingen blir flertallets strykningsforslag underslått, mens mindretallets syn blir presentert som om det var flertallets: "Flertallet i Gjønnes-utvalget peker på at den videre politiske prosessen må avklare spørsmålet om Kongens personlige bekjennelsesplikt i Grunnloven § 4 . . ." På denne bakgrunn, samt en henvisning til svenskekongens eksempel, "noen høringsinstanser" og avtalen mellom de politiske partier (av 10. april), trekker stortingsmeldingen sin konklusjon om at kongens bekjennelse likevel skal bli stående. Her er vi fremme ved statsråd Giskes audiens på kong Haralds kontor i begynnelsen av april - ved det som skulle bli den grunnlovgivende høringsrunde.

Den hellige skrift.

Det er gått vel 100 år og tre rojale generasjoner (fire for Giske) siden en vantro Christian Michelsen fant kong Haakon neddynget mellom stabler av teologiske skrifter. Det skulle utnevnes en professor i teologi, og monarken ville våke over utøvelsen av den luthersk-evangeliske lære. Ikke av troskap til Bibelen, men til Grunnloven. Sett med Michelsens (og med dagens) øyne var nok kong Haakon litt for bokstavtro i sin fortolkning, men han hadde tatt hovedpoenget: Dokumentet fra Eidsvoll var ikke bare folkets, men også kongens "hellige Ord". Gjennom hele sitt regentskap skulle han forsvare kongens plass i konstitusjonen paragraf for paragraf, ledd for ledd. Kong Haakon forsto at det hverken fantes eller burde finnes noen "aktiv" kongerolle utenfor forfatningen.

I bestefars tradisjon.

Da statsråd Giske gjorde sin høringsrunde, møtte han et statsoverhode i sin bestefars tradisjon. Om han ikke fikk beholde hele § 4, så ville han i det minste ha halve. Om han ikke fikk "haandhæve og beskytte" den evangelisk-lutherske religion, skulle han i det minste "bekjende sig til den". Det siste kan synes privat, men er det motsatte. Det kan vanskelig kalles mer enn konstitusjonell small talk når monarkiets historiske tradisjon ble foreslått videreført "som en selvvalgt holdning og praksis". Om kongen ikke hadde forsvart sin plass i Grunnloven og insistert på bekjennelsesplikten, kunne han blitt frikirkelig over natten. Han kunne uforstyrret ha tolket den wagnerske gudeverden eller engelen Gabriel inn i Stortingets edsformular. Åndelig kunne han blitt hva som helst, hvor som helst. Altså privatmann. Det motsatte av konge.

I konstitusjonens lenker.

Man skal ikke ha fulgt mange engledebatter for å konstatere at Gjønnes-utvalget befant seg langt fra jordens overflate da det antydet at trosfrihet kunne "styrke kongens posisjon i samfunnet". Det ville snarere føre til usikkerhet og spekulasjon omkring den kongelige konfesjon (hvilken det enn måtte være). Resultatet ville bli mer oppløsende og splittende enn inkluderende og samlende.Tilbudet om trosfrihet er i virkeligheten ingen modernisering, men et skritt tilbake i retning den personlige kongemakt. Eidsvollsmennene satte seg fore å temme eneveldet, å få kontroll med kongemakten. Man kan således spørre i hvilken "historisk tradisjon" dagens storting har plassert seg?I det minste har kongen vist seg på høyde med sin tid. En moderne monark bestreber ikke individuell frihet. Han søker forankring i folk og forfatning.
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.