Kongos forbannelse

AVSKREKKENDE er det beste ordet for å beskrive konflikten som har herjet Den demokratiske republikken Kongo det siste tiåret. Mer enn fem millioner mennesker har mistet livet.Krigshandlinger og rå vold har drept mange, men matmangel og sykdommer har krevd enda flere dødsofre. Slik er resultatet av en konflikt der frontlinjene er uklare, og sivilbefolkningen blir drevet fra sted til sted.

Resignert holdning.

Resten av verden har på sett og vis avskrevet Kongo. Bare når volden og lidelsene spisser seg dramatisk til, våkner det internasjonale samfunn av sin tretthet og resignasjon. Nettopp nå er vi inne i en slik fase, etter at hundretusener er drevet på flukt i det østlige Kongo og faren for en storkrig absolutt ikke kan utelukkes.Umiddelbart består den humanitære utfordringen i å gi store folkemasser beskyttelse og skaffe dem et minstemål av mat og helsetjenester. Det er en gigantisk oppgave, men den lar seg løse.Langt vanskeligere er det å finne en holdbar politisk løsning, slik at det ikke lenger blir nødvendig å organisere katastrofehjelp med noen få års mellomrom. FN har gjort en stor og velment innsats, men dessverre utilstrekkelig i forhold til den enorme oppgaven. Afrikanske land har også engasjert seg, noen ganger med de beste hensikter, andre ganger mer med tanke på egen vinning.

En svak stat.

Mye av elendigheten i Kongo skyldes at landet er på randen av å være en havarert stat. Belgias kolonistyre, og senere president Mobutu Sese Sekos gjennomkorrupte diktatur, utgjorde et håpløst startgrunnlag.FN har sett det som sin oppgave å hindre at landet faller fra hverandre. Dernest har FN forsøkt å stabilisere Kongo gjennom en demokratisk grunnlov og frie valg. På slutten av 2005 ble det holdt folkeavstemning om ny grunnlov, og i 2006 var det valg på president, nasjonalforsamling og provinsforsamlinger. FNs forlengede arm inn i Kongo heter MONUC (Mission de l'Organisation des Nations Unies en République démocratique du Congo). Styrken ble opprettet i 2000 og omfatter mer enn 17 000 soldater og flere tusen sivile, noe som gjør den til verdens største FN-operasjon, med et budsjett på over en milliard dollar.MONUC ledes av briten Alan Doss, men den militære delen domineres fullstendig av land i den tredje verden. India, Pakistan, Bangladesh, Uruguay, Sør-Afrika og Nepal har flest soldater.

Håpet brast.

Forventningene gikk ut på at prosessen med å bygge opp den kongolesiske staten gradvis skulle bære frukt, slik at MONUC kunne bruke sin kapasitet til å sikre freden. Dette er aldri blitt noe mer enn en vakker drøm. Opprørernes fremmarsj i Øst-Kongo har stilt MONUC på en prøve som styrken ikke er spesielt godt rustet for.Opprøret i øst har sammenheng med borgerkrigen mellom hutuer og tutsier i nabolandet Rwanda tidlig på 1990-tallet. Den konflikten kulminerte med folkemordet i 1994, der minst 800 000 tutsier og moderate hutuer ble massakrert. Blodbadet tok slutt da en styrke under ledelse av tutsien Paul Kagame tok makten. Han er nå president i Rwanda.Etter folkemordet rømte mange hutuer til Kongo, der de støtte sammen med tutsi-befolkningen som bor i grensestrøkene. Litt forenklet kan man si at konflikten var avsluttet i Rwanda, men at den levde videre i Kongo, der både tutsier, hutuer og andre lokale grupper organiserte sin egen væpnede milits.

Drevet av frykt.

Opprørslederen Laurent Nkunda har i utgangspunktet sitt rekrutteringsgrunnlag blant tutsier som frykter å bli angrepet av hutuer og kongolesiske regjeringssoldater. Frykten er dessverre reell og blir ikke dempet av at FN oppfattes som en maktesløs tilskuer.Et ubesvart spørsmål gjelder Rwandas rolle. Flere mistenker president Kagame for å støtte tutsi-opprørerne i Kongo, men dette blir benektet i Rwanda. Det kan i hvert fall fastslås at Kagames regime har interesse av at noen holder de ekstreme hutu-gruppene i sjakk.Finansieringen av de væpnede gruppene er ytterligere en kompliserende faktor. Det er neppe tvil om at mange krigsherrer holder seg flytende økonomisk ved å utnytte de eventyrlige mineralforekomstene i Øst-Kongo. De sjeldne metallene som brukes i mobiltelefoner og annen elektronikk, stammer ofte fra krigssonen. Slik kan uvitende forbrukere i den rike del av verden være med på å forlenge krigshandlingene.Det finnes ingen lettvint vei ut av problemene i det sentrale Afrika. Men et utgangspunkt kan være at alle parter har et grunnleggende behov for trygghet. Tross alle sine mangler er MONUC verdt å satse på. Generalsekretær Ban Ki-moon bør få en rask og positiv reaksjon på sin bønn om ressurser til å utvide FN-operasjonen i Kongo. Det er ikke noe alternativ å fortsette som nå.