Høyt kraftforbruk. Av de rike landene i verden er Norge helt i toppen i forbruk av elektrisk energi pr. innbygger. Korrigert for næringsstruktur og den kraftkrevende industrien som står for rundt en tredjedel av det norske forbruket, er det fortsatt slik at Norge er helt i toppen.Dette er situasjonen også hvis vi tar hensyn til kalde vintre her hjemme og varme somre i andre land.

Nordmenn sløser.

Årsaken til det høye forbruket er høy gjennomsnittsinntekt, forholdsvis lave priser og en utstrakt sløsing. Og sløsing henger igjen sammen med lave priser og høy inntekt, men har også sammenheng med et system for prising av strøm som ikke straffer sløsing.Med den kommende klimakrisen som begrunnelse og brekkstang, ruster nå industrien og særinteressene seg for å øke elektrisitetsforbruket i Norge ytterligere. Det kreves at nye vindmølleparker på land må bygges ut og at Norge må satse på havvindmøller. Og det haster, fordi veksten i vind-industrien er i ferd med å skyte fart!

Krisen utnyttes kynisk.

At vindindustrien prøver å utnytte klimakrisen, er jo nettopp som ventet, men at miljøvernorganisasjonene kjøper denne logikken, er uforståelig. Natur og Ungdom ønsker mer vindkraft. Det samme gjør miljøstiftelsen Zero.Framtiden i våre hender vil ha en storsatsing på forskning og utvikling av vindkraft til havs mens Naturvernforbundet i beste fall er uklare. Sentralt er forbundet for, mens en rekke lokallag er motstandere. Norges Miljøvernforbund er unntaket, organisasjonen er krystallklar på at store vindkraftparker vil ødelegge det biologiske mangfoldet langs kysten.

Merkelig logikk.

Ønsket om mer utbygging og høyere energiforbruk som svar på klimakrisen er i sannhet en merkelig logikk: Et allerede svært høyt energiforbruk må svares på med et enda høyere forbruk. Og dette må skje med statlige subsidier.Vindindustrien roper på mer støtte, og StatoilHydro, en bedrift med milliardoverskudd, har allerede fått innvilget et femtitall millioner til et havvindmølle-pilotprosjekt utenfor Karmøy.

Rik statlig onkel.

Forskjellige forskningsinstitutter benytter også anledningen og ber om prosjektstøtte med, i beste fall, høyst uklare samfunnsøkonomiske argumenter. Og Enova, den rike statlige onkel som har som oppgave å støtte økt forbruk og produksjon, men også tiltak for energisparing, sier ja og amen og forteller industrien at de ikke får alt de ber om. Men de såkalte rammebetingelsene endres stadig, og mens produksjonsstøtten til vindkraftutbygging på land nå er 8 øre/kWh, kan satsen vel gjerne øke neste år eller senere hvis særinteressene og utbyggerne får det som de vil. Kravet fra industrien (og Natur og Ungdom!) er nå at støtten bør økes til minimum 20 øre/kWh.

Pervers energibruk.

I en verden hvor hovedproblemet er for mye bruk av energi er subsidier for ytterligere økt energibruk perverst. Argumentet fra særinteressene for subsidier er at fornybar energi er miljøvennlig.Ja, vindkraft er miljøvennlig i den forstand at klimagassutslipp pr. produserte kWh er lavere enn de fleste andre former for kraftproduksjon. Men vindkraft er kostbar å bygge ut, og står for dramatiske naturinngrep og ødelagt landskap. Utbyggingen så langt i Norge som i andre land viser dette.

Subsidierer utslipp.

Det andre argumentet er at mer subsidiering og økt fornybar kraftproduksjon vil bidra til å redusere klimagassutslippene i Norge.Tja, men hvordan vil dette kunne skje? Vil flere vindkraftparker redusere bilbruken eller redusere flytrafikken? Eller vil utslippene på norsk sokkel bli lavere?Neppe.Situasjonen er også den at hvis Norge overholder Kyoto-avtalen, eller en annen bindende klimagassutslippsavtale og hvor kvoten brukes fullt ut (og noe annet er utenkelig), vil utslippet av klimagasser bli det samme med og uten vindkraftutbygging. Det som da skjer, er at subsidier som eventuelt gir lavere utslipp av klimagasser fra innenlandsk energiproduksjon, gir rom for mer utslipp fra fly og bil.

Bruke energi fornuftig.

I stedet for mer utbygging og mer miljøødeleggelser bør vi husholdere bedre med den store mengden elektrisk energi vi allerede har. Ser vi forholdet mellom hva som produseres, hva som forbrukes, og import/eksport, har vi et stort energisparepotensial. Mye kan også forbedres ved tiltak på tilgangssiden, som for eksempel bedre ledningsnett og bedre utnyttelse av turbiner og eksisterende tunnelføringer for vann.

Subsidiert industri.

Det er også naturlig å se kritisk på andre deler av forbruket i Norge i dag når kraftbalansen skal vurderes, nemlig den utstrakte subsidiering av kraftkrevende industri. Denne industrien (treforedling, kjemisk råvareproduksjon og metallindustri) kjøper elektrisitet til langt under markedspris. Det gjelder ca. 40 TWh, eller anslagsvis en tredjedel av den norske elektrisitetsproduksjonen. Historisk er subsidiene til denne industrien godt begrunnet. I dag er situasjonen svært forskjellig, og det er naturlig å spørre hvorfor smelteverk og treforedlingsindustri skal betale mindre for strømmen enn bedrifter som ikke er kraftkrevende, men som kanskje er vel så viktig for sysselsetting og lokalsamfunn.Hvorfor skal produksjon av aluminium og tremasse subsidieres?

Forbruket må ned.

Norge bør ikke bruke mer elektrisk energi pr. innbygger. Målet må være det motsatte; enten det er snakk om fornybar eller ikke fornybar energi.Det riktige økonomiske prinsipp er å skattlegge (eller kvotepris) bruken av ikke-fornybar energi for utslipp av klimagasser og lokale forurensninger, ikke subsidiere bruken av fornybar energi, som vindkraft. Tvert imot bør denne produksjonen skattlegges for lokale miljøødeleggelser som typisk ikke er inkludert i utbyggernes kostnader.

Forurenser betaler.

Dette er ikke noe annet enn det velkjente prinsippet om at forurenser skal betale og er et prinsipp som Norge i flere andre sammenhenger har sluttet seg til. Og som i hvert fall miljøvernorganisasjonene - i teorien - støtter.