Jeg likte godt Toril Brekkes artikkel 4. april. Godt å se trollene komme frem i lyset. Det finnes hierarkier i forfatterforeningene, og det trengs nye holdninger og nytenkning.
AV:
av
guri
b.
hagen,
ungdomsbokforfatter
og
tekstforfatter
Disse foreningene burde vært pionérer, og det burde være deres høyeste målsetting å hjelpe skrivende medlemmer frem. Dessverre opplever ikke alle det.Mange blir ikke hjulpet, ei eller sett, de tør ikke si hva de mener, det er de samme som står på talerstolen hver gang. Mange er i tillegg utelukket fra stipendier (det er ikke bare økonomi, det er også avvisningsfølelsen, du er ikke god nok). Jeg har en følelse av at det ikke er stuerent og fint nok det mange skriver, til tross for at mange lesere vil ha det. Eller at det har noe med kameraderi å gjøre.
Ikke forfattere i rådet.
Det er de "store" som får stipendier, de får oppdragene, og de morsomste og lønnsomme kulturaktivitetene. De er seg selv nok på sine grønne grener. "Gidder du å jobbe ved siden av," sa en på en irrgrønn gren til meg og heiste på skuldrene. Det er faktisk en nødvendighet. Få kan leve av forfatterskapet uten stipendier og lønnsomme formidlingsaktiviteter.Hva med uhildede mennesker i det litterære råd? Som tekstforfatter og markedskommunikatør ved siden av NBU-forfatter reagerer jeg på at forfatterne selv sitter i det litterære råd. Da kjemper vi altså om innkjøpsordning og stipendier med våre "argeste" konkurrenter, forfatterne selv, og deres "venner". Jeg forstår ikke denne ordningen, og finner den lite rettferdig og solidarisk. I det litterære råd burde det sitte frie uhildede mennesker som f.eks. bibliotekarer og litteraturvitere for å få en rettferdig fordeling.
Kommentarer