Lag én god norsk film!

Filmdebatt. Fra i dag av er det nye, sammenslåtte Norsk filminstitutt virkelighet. Samtidig er rammene for norsk filmproduksjon blitt gjenstand for debatt i det siste. Regissør Vibeke Løkkeberg har kranglet om stipendordninger med filmkonsulent Nikolaj Frobenius, og Aftenpostens filmanmelder Per Haddal har kritisert Trond Giskes krav om flere norske publikumssuksesser på kino. I mars i fjor kom Kultur- og kirkedepartementets filmmelding, der det blant annet står at "Et høyt produksjonsvolum og en høy publikumsoppslutning er en forutsetning for kvalitet, mangfold, kontinuitet og formidling av norsk film". I meldingen, som bærer det snedige navnet Veiviseren, heter det også at "Regjeringen har satt som mål at kvinneandelen i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon skal være 40 prosent innen 2010".

Lavt ambisjonsnivå.

Giske har altså klare mål. Hvem andre enn de onde tsjudene i filmen Veiviseren kan være imot slike prisverdige mål? Imidlertid er det grunn til å hevde at ambisjonsnivået i norsk filmbransje er lavt. La oss si at man får femti prosent kvinner i nøkkelposisjoner, og hundre tusen seere i gjennomsnitt på hver norske film. Bør man ikke strekke seg lenger? Målet bør være å lage minst én god norsk film, en eller annen gang i fremtiden. Det har nemlig aldri skjedd før. Hvorfor er norske spillefilmer så dårlige? Det spørsmålet er ikke lett å svare på, ettersom filmbransjen her i landet er svært privilegert. I tillegg til gratis filmskole i verdens fredeligste by, har Norge rause stipendordninger for manus- og filmproduksjon, og utallige filmfestivaler der ferske fjes kan vise seg frem.

Kvotering og subsidiering.

Hvorfor har ikke Norge fostret en Bergman, Tarkovskij eller Kieslowski? Fremfor å prøve å kvotere eller subsidiere oss frem til et filmgeni, bør vi først spørre hvordan regissører som Ingmar Bergman og John Cassavetes både klarte å treffe bredt og realisere sine kunstneriske visjoner. Den amerikanske skuespilleren og regissøren John Cassavetes laget sin første spillefilm i 1959. Da var han 30 år gammel. I 1968 lanserte han svart-hvitt filmen Faces, skutt med 16 millimeter, og med kona Gena Rowlands i sin kanskje beste rolle noensinne. Filmen var stort sett hjemmelaget, og postproduksjonen kostet visstnok Cassavetes tre år uten lønn. Den intense lyssettingen, den intime kameraføringen, de lange tagningene og budsjettet på 50 000 dollar, ja alt ved denne filmen gikk på tvers av Hollywood. Selv med lite penger er det altså fullt mulig å lage en film som treffer mange og fortsatt fremstår som et mesterverk førti år senere.

Brenner de for film?

Finnes perfeksjonisme à la Cassavetes på filmsettene i Norge? Det finnes sikkert ildsjeler i norsk filmbransje, men brenner de primært for film eller en hip livsstil? Skal man dømme etter hvilke norske filmer som settes opp på kino, kan det virke som regissører og produsenter er mer opptatt av størrelsen på cateringbilen og antall lyskastere på settet, enn gode manus og dyktige skuespillere. Ingmar Bergman hadde nesten ti års erfaring fra teater, opera og manusskriving da han debuterte som spillefilmregissør med Kris i 1946. Selv om samarbeidet med Svensk Filmindustri til tider gikk dårlig, og han måtte vente noen år på sitt kommersielle gjennombrudd, var Bergman en dedikert og produktiv filmskaper som hverken lot seg kneble av en traumatisk barndom eller stormfulle ekteskap.

Lærte av de eldre.

Bergman kommuniserte dessuten med den eldre garde. Dermed kunne han videreutvikle verdifull kompetanse fra blant andre regissøren Victor Sjöström og klipperen Oscar Rosander. Av Sjöström lærte Bergman å filme forfra og droppe innviklede arrangementer. Av Rosander lærte han at klippingen bør skje "allerede under innspillingen (. . .) Rytmen i filmene mine unnfanges i manuskriptet, ved skrivebordet, og fødes foran kameraet".I norsk filmhistorie finnes mange eksempler på elendig klipping. I et intervju på DVD-utgaven av Åpen framtid (1983) innrømmer regissør Petter Vennerød at filmen burde vært klippet ned 20 minutter. Nils Gaups Kautokeino-opprøret ville også vært tjent med en ekstra runde i klipperommet.

Snille samer.

Når selve opprøret eller basketaket bare varer i to minutter, er det grenser for hvor mange fine naturbilder som er forenlig med spenningskurven. Og plottet i filmen? Snille samer lever i pakt med naturen og blir angrepet av slemme inntrengere. Kautokeino-opprøret er altså bare Veiviseren om igjen, men uten happy ending. Det er interessant å merke seg at såpass mange norske filmer på 2000-tallet har identisk grunnstruktur. Mongoland (2000), Buddy (2003), Uno (2004), Alt for Egil (2004) og Reprise (2007), er alle konstruert rundt følgende trekantforhold: For å få damen og/eller lykkes, må helten bevise at han bryr seg om sin mentalt tilbakestående kamerat, en nobel idiot hvis eneste oppgave er å tydeliggjøre heltens valg. Budskapet om at du vil lykkes dersom du hjelper de svake, er ikke spesielt troverdig hvis man tar i betraktning hvor lav status som knyttes til de fleste omsorgsyrker.

God moral = god film?

Nå skal det ikke benektes at gode filmer ofte tar for seg hva det vil si å velge rett. Men en god moral er ikke på noen måte ensbetydende med en god film. Det bør ikke være spillefilmens primære rolle å moralisere. De nevnte filmene forutsetter dessuten at kvinnen alltid er i stand til å identifisere og anerkjenne mannens riktige valg. Norske filmer på 2000-tallet minner om etikkspalten i Dagbladets Magasinet, der kjendiser ble spurt om hva de ville gjort i en hypotetisk situasjon. Selvfølgelig svarte alle det "riktige". De ville tatt den svakes parti, levert en gjenglemt veske til politiet, osv.

Glatte, didaktiske filmer.

Men hvor tydelige er slike valg i virkeligheten? Er det ikke nettopp noe av spillefilmens oppgave, i motsetning til propagandafilmen, å belyse at valg arter seg annerledes i det daglige liv enn i et laboratorium? Ettersom unge norske regissører skusler bort sine statlige filmkroner på å lage glatte, didaktiske filmer, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved opptakskravene til filmutdanningen. Det er beinhardt å komme inn på medisinstudiet. Man kan lure på om det eneste kravet for å komme inn på Lillehammer er å ha sett Orions belte.

Film om talentløshet.

Den håpløse filmen Noe med film (2002) er sannsynligvis en presis beskrivelse av norsk filmbransje: Fire kompiser vil lage film, men aner ikke om hva eller hvordan, så de ender opp med å lage en ironisk metafilm om sin egen talentløshet. Ifølge produksjonsselskapets hjemmeside hadde filmen et budsjett på 2,9 millioner kroner, hvorav én million kroner var tilskudd fra Statens Filmfond.Mener Trond Giske at det var vel anvendte penger?