Det finnes bare to måter å friskmelde den klassiske musikken på, ifølge NRK P2s Halfdan Blekens innlegg i Aftenpostens musikkdebatt: "Enten virkelig radikal nyfortolkning hvor musikken bare tjener som råstoff for et nytt kunstverk - eller fremføring av musikken som virkelig historisk verk" (22. oktober).
AV:
av
per
boye
hansen,
direktør
for
festspillene
i
bergen
Han konkluderer i retning av at Brahms' eller Beethovens symfonier er eksempler på verker som må sees som museumsgjenstander. Musikernes oppgave blir da å gjengi verkene mest mulig autentisk, slik man for eksempel forsøker å gjenskape den opprinnelige ferniss på et barokkmaleri.
Vår tids klangidealer.
Tidligmusikkbevegelsen, som Bleken må sies å tilhøre, har rett nok revolusjonert vår oppfatning av tidlige tiders musikk. Et "romantisk følelses- og uttrykksregister" har dominert fremførelsene. Dette har ført til at musikk fra middelalderen, barokken, renessansen, wienerklassisismen, ja, musikk skapt helt inn i forrige århundre, er blitt forvrengt og forflatet av vår egen tids klangidealer.
I møte med publikum.
Men derfra, som Bleken, å hevde at musikkverkene er museumsgjenstander som kun har sin legitimitet i størst mulig autentisk gjengivelse, blir en meningsløs påstand. Musikkstykker (eller teaterstykker for den saks skyld) skiller seg fra fysiske gjenstander på den måten at kunstverket bare eksisterer i møtet med utøvere og publikum. En symfoni er noter, tegn på et papir, som skal fremføres "live", et teaterstykke bare tekstbrokker som skal møte skuespillere på en scene foran et publikum. Det er først i dette møtet at kunstverket oppstår.Siden hverken utøverne eller publikum kan være de samme i dag som for to hundre år siden, vil heller ikke kunstverket kunne være det samme. Kunnskap om kunstverkets tilblivelse kan bidra til å forstå, hjelpe oss til å tolke det, men bare som utgangspunkt for å bevege et publikum av i dag.
Reaksjonær dogmatiker.
Når Halfdan Bleken forsøker å plassere for eksempel Leif Ove Andsnes på et sidespor og stemple ham som en musiker uten evne til å tilføre den klassiske musikken noe vesentlig - ene og alene av den grunn at han ikke spiller på tidsriktige instrumenter - gjør han seg selv til en reaksjonær dogmatiker. Lengselen etter den sanne autentiske fremførelse av et musikkstykke er ingen resept som friskmelder den klassiske musikken, men tvert imot en trygg plassering av musikken i et innestengt mausoleum.
Kommentarer