Blasfemidebatt. Debatten om regjeringens forslag til nytt tillegg i rasismeparagrafen som erstatning for blasfemiparagrafen viser at det er nødvendig at Stortinget får mulighet til å gå dypt inn i dette spørsmålet uten partimessige bindinger. Det vil i seg selv være et paradoks hvis et så prinsipielt spørsmål som ytringsfrihet blir underlagt partipisk i Stortinget. Særlig når det fremkommer at spørsmålet kan ha vært gjenstand for hestehandel og forsøk på å kuppe hverandre.

Bare Stortinget kan nå bringe spørsmålet inn på det rette prinsipielle spor.

Enkeltmenneskets rettigheter.

Grunnlaget for ytringsfriheten er FNs menneskerettighetserklæring, og for oss i Europa Europarådets menneskerettighetskonvensjoner. Rettighetene som er slått fast her dreier seg om enkeltmenneskets rettigheter vis avis staten. Ytringsfriheten, som er en av bærebjelkene i menneskerettighetene, handler kort og godt om at staten har en forpliktelse til å beskytte borgernes rett til å ytre seg.

Ytringsfriheten handler med andre ord ikke om enkeltmenneskets forpliktelser i forhold til staten, religioner eller ideologier, slik lovforslaget legger til grunn.

Overordnet stater.

FNs menneskerettighetserklæring representerte en total revolusjon i tenkemåten i forhold til det som hadde vært tilfelle gjennom hele det 20. århundre nemlig at borgerne ble underlagt fanatiske ideologier. Med tragiske følger. I Menneskerettighetserklæringen ble hvert enkelt menneske overordnet stater, religioner og ideologiers interesser. Europarådets opprettelse av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg var en oppfølging av denne tenkemåten.

800 millioner mennesker i Europa kan nå reise sak mot sine egne myndigheter. Det er utenkelig at det motsatte ville være tilfelle, at en stat kunne stevne en borger for å ha uttalt seg negativt om en religion eller en ideologi.

Lovlig å ha god forstand.

En annen sak er hvordan vi som borgere ønsker å opptre i forhold til religion. Det er selvfølgelig lovlig å ha god forstand. Jeg er for eksempel helt enig i den måten regjeringen valgte å takle Muhammedtegningene på.

Men vi må ikke blande sammen det vi mener er ønskelig opptreden i forhold til religioner og det som er ytringsfrihetens utgangspunkt, nemlig at borgerne har en rett til å uttrykke seg i en sak.

Denne prinsipielle tankegangen er viktigere enn noen gang før. For vi ser at det innenfor FNs Menneskerettighetesråd gjøres forsøk på å vanne ut prinsippet eller snu det på hodet.

Beskytte seg mot kritikk.

I 2007 vedtok Menneskerettighetsrådet et forbud mot krenkelser av religioner som følge av de danske karikaturtegninger av Muhammed. FN-konferansen Durban II sies å ha som målsetning å få religionskritikk vedtatt som en menneskerettighetsforbrytelse. Libya leder planleggingskomiteen. Det er ganske innlysende at regimer som dette ønsker å beskytte seg mot kritikk. En effektiv måte å gjøre det på er å forby religionskritikk. For med den sammenblanding av religion og politikk man har i slike land vil religionskritikk bli ansett for regimekritikk.

Uten partibindinger.

Vår grunnlov bygger på folkesuverenitetsprinsippet fra den franske frihetserklæring og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Den er siden blitt utfylt med moderne internasjonal menneskerettighetstenkning. Europarådets konvensjoner er gitt forrang i vår lovgivning.

Slik jeg ser det må Stortinget sette saken inn i en slik sammenheng. Det må skje uten partibindinger. For vi kan ikke risikere at partipisk gir oss en lovgivning på dette området som egentlig ikke har flertall i vår nasjonalforsamling.