Det er enkelte som mener at det å lese om miljø i Aftenposten i dag er som å lese om politikk i Klassekampen anno 1970. Eventyret om gutten som ropte ulv, handlet jo om han som advarte så ofte mot katastrofen at folk til slutt ikke trodde på ham da den virkelig oppsto.Til sammenligningen kan man selvfølgelig innvende at katastrofen er her allerede, og at det er på høy tid å rope både ulv og det som verre er. Likevel mener jeg at blant annet Aftenpostens voldsomme og tilsynelatende "ensretta" kampanjejournalistikk og tendens til å ville kneble all opposisjon mot FNs klimapanels konklusjoner, er i ferd med å resultere i det samme som skjedde i eventyret:Leserne blir utmattet, uimottagelige og til slutt helt immune mot budskapet. De fleste jeg kjenner har begynt å hoppe over sidene der Mathismoen har signert artiklene. Hva med et månedlig klimabilag i stedet?
Noe mer tålmodighet.
Mitt andre anliggende i debattartikkelen torsdag, som avisen besvarer i en leder i går, var simpelthen å oppfordre til noe mer tålmodighet i fremdriften, slik at samfunnet får bedre tid til å omstille seg uten altfor store kostnader for folk flest, og slik at de aller største miljøblunderne kan unngås. Jeg har likevel oppfattet at mange mener at det er ingen tid å miste, og at det får gå som det går med eventuelle blundere.Personlig mener jeg at det er staten som via sin olje- og gassproduksjon er den største forurenseren, og at det er et godt prinsipp at forurenseren betaler, istedenfor å salte ned overskuddene i utlandet og sende regningen til befolkningen her hjemme.
Bruke oljepenger.
Kanskje på tide å bruke mer av oljepengene for å løse de store og dyre utfordringene vi står overfor nå - og ikke spare dem til fremtidige pensjoner og generasjoner som - hvis Aftenposten og Mathismoen får rett - kanskje ikke vil være der for å ha glede av pengene.Og når det gjelder de ivrige, unge miljøvernerne, har jeg i hvert fall forstått at det aller viktigste er at det skal svi, og aller mest skal det svi her hjemme hvor det er dyrest.Vi er i sannhet en nasjon av selvpiskere.
Kommentarer