Sorteringssamfunn. Statens forskjellsbehandling av lidende mennesker basert på rusen de velger, hvilke vinger de velger å flykte med, om alderen kvalifiserer til hjelp eller ikke, vitner om et hjerterått sorteringssamfunn, et apartheid i vårt eget land.
Der hvor empati, nestekjærlighet og en forståelse av problemet skulle råde, ser vi i stedet brøker og tall, trangsynt moral og forhistoriske prinsipper.
Jeg trodde at nettopp Norge som et rikt, fritt og rimelig fornuftig land med få innbyggere og med lite sosiale- og politiske konfrontasjoner, skulle makte å gå foran som et godt eksempel. Fordi Norge er i en særstilling burde vi samle alle de ressurser som kan bidra til å konkretisere, kartlegge og forstå en slikt alvorlig, omfattende og særdeles menneskelig utfordring. Hvis viljen var til stede for en fordomsfri og åpen tilnærming til denne materien, ville man i løpet av en fem–syvårsperiode, kunne se omfattende bedring i behandling og rehabilitering.
Staten pusher gift
Staten har salgsmonopol på rusgift, som i tillegg avgiftsbelegges grovt uten forankring i sunn fornuft, for å profittere enda mer skamløst på mange av sine landsmenns tragedier. Statsgiften misbrukes av hundretusener av angstfulle og plagede nordmenn. Rusmisbruket fører til en rekke familietragedier, men staten fortsetter som pusher selv om mange går til grunne. Statens største konkurrent på rusmarkedet er det illegale narkotikasalget. Vi snakker om to typer gift med forskjellig rus, den ene er flytende og 100 prosent akseptert i samfunnet, den andre er i pulverform og kan gi opptil 16 års fengsel.
Norge er en sosialdemokratisk stat som i dette tilfelle opptrer som storkapitalist med enerett på salg av rus.
De skjenker rus med den ene hånden og fordømmer og fengsler med den andre
Narkotikautfordringen er blitt forvaltet utelukkende av juridiske og strafferettslige instanser her til lands, det er en særdeles mangelfull og ensidig forvaltning av en så kompleks og alvorlig utfordring.
Det er jo ikke snakk om ett tiltak eller én løsning, det ene er et resultat av det andre som leder til det tredje osv.
Innen rusuniverset er årsakene så komplekse og trinnløse at flere faggrupper sammen må definere problemet for å få en forståelse av dette menneskelige lodd. Det må inkluderes sosiologiske, biologiske, sosialantropologiske og atferdsgenetisk ekspertise. Utfordringen blir å få slike faggrupper til å makte å samarbeide.
Det finnes ikke den sak hvor rekken av skyldige er lengre og mer sammensatt enn i denne materien.
Hvor mange tusen har måttet ofre livet gjennom de siste 40 årene her i Norge, uten at noen med politisk makt har gjort annet enn å trekke på skuldrene og mumlet med forakt: «De har seg selv å takke...»
650000 narkodoser
Alkohol- og narkotikamisbrukerne har de samme alvorlige problemene å stri med og det samme suget etter rus, men velger man ikke å gå dukken med statsrus, blir man i stedet kriminalisert og fengslet.
Hvis det hverken er vilje eller evne til å reformere synet på denne enorme utfordringen, vil det overhodet ikke være til nytte for befolkningen og folkehelsen, bare for den organiserte kriminaliteten som bare øker sin formue proporsjonalt med kriminaliseringen.
På den ene siden har vi mennesker som tyr til det illegale narkosalget som omsetter for milliarder av kroner.
På den lovlige siden selges det daglig 650000 narkotikadoser over disk på apotekene i Sverige.
De 500 narkomane på Plata har gitt misbruket et ansikt, men medienes fokusering på denne gruppen har gjort samfunnsproblemet en bjørnetjeneste. Man glemmer at Plata-klientellet bare er tre prosent av landets narkomane og langt fra representativt for misbruket i Norge generelt.
Det finnes tusenvis av misbrukere som er i fast arbeid, som er gift og har barn og som lever et tilnærmelsesvis normalt liv i henhold til de sosiale adferdsnormene.
Mange av disse misbrukerne har en ting felles, de sliter med angst, traumer eller psykiske plager, og kan oppleve sin hverdag som et smertefullt og kvelende mørke.
Det eksisterer store mørketall blant folk med psykiske plager, og mange hundre tusen nordmenn lider i ensomhet på grunn av frykten for å bli stigmatisert som unormal og engstelsen for å miste sitt sosiale nettverk.
Og bakom lurer en trassig motstand fylt av pietisme og avsky blant myndigheter og fagpersonell.
Må tenke utradisjonelt
Blir du fanget av heroinhelvete under fylte 25 år, vil ikke staten hjelpe deg. Selv om du er slem, er du ikke gammel nok som slem.
Staten har lagt opp en hinderløype med mange overraskende og særdeles krevende utfordringer, men den klart mest krevende er fristelseshinderet hvor nesten alle bryter. I statens rusomsorg er misbruket like stort som på gaten, og du må ha en viljestyrke av galvanisert jern for å bli rusfri...og da er du knapt halvveis.
Myndighetene ser på misbruket som noe fysisk, som ved hjelp av vilje og krefter, kan fjernes. Men da glemmer de at bevissthetens mørke kroker våkner til live igjen og hele det fortrengte helvete kommer opp til overflaten. Det er ikke mangelen på myke hender eller ressurser det skorter på, men mangelen på perspektiver, respekt og empati.
En dråpe sann kjærlighet ville være mer verdt enn et helt hav av terapeuter og behandlingsmetoder.
Kommentarer