UBALANSERT DEBATT. Espen Ottosen uttrykker 9. november frustrasjon over at han oppfattes som fordømmende når han på en "avdempet og forsiktig" måte imøtegår det han kaller homobevegelsens verdier. Men det er ingenting avdempet og forsiktig over Ottosens argumentasjon. Han gir homofile skylden for oppløsningen av kjernefamilien. Og han sammenligner homofili med prostitusjon, pornografi og utroskap. Syndebukkstemplet er et velkjent retorisk grep overfor marginaliserte og stigmatiserte grupper.For oss som vet at homofili ikke er et "livsvalg", er Ottosens påstander ikke bare sårende, men truende i sin fordømmelse. Med samme skinnbekymring for familien er homofile gjennom historien fengslet og innlagt på psykiatriske institusjoner. Så sent som i 1973 ble homoseksualitet avkriminalisert i Norge. Homofili var en psykiatrisk diagnose til 1977, og først i 1994 fikk homofile rett til å registrere partnerskap. Alle skritt i retning likeverd har vært møtt med påstander om umoral og normoppløsning.
Forpliktende samliv.
"Mener mennesker at sex mellom en gift mann og hans sekretær er like høyverdig som sex mellom den gifte mannen og kona hans?" spør Ottosen. Spørsmålet er avslørende. For Ottosen handler homofili kun om promiskuøs sex, mens et heterofilt forhold rommer mye mer; familieliv og kjærlighet. Det sentrale i norsk homokamp har vært ønsket om å leve i forpliktende samliv, med samme rettigheter og plikter som heterofile par. Partnerskapsloven og Regjeringens forslag om en felles ekteskapslov er uttrykk for dette. Med sitt utgangspunkt burde Ottosen ønske disse endringene velkommen. Når samlivsidealet er kjernefamilien, bør vel alle få leve slik?
Diskvalifiserende å leve i parforhold.
"Mange homofile har stor omsorgsevne", skriver Ottosen, som hastig føyer til at det beste er "en far og en mor". De fleste barn vokser opp i kjernefamilier. Ekteskapet er i dag den suverent best beskyttede samlivsformen. Dagens lovgivning gir imidlertid enslige rett til å adoptere, mens homofile par ikke vurderes. Konsekvensen er at barn rammes fordi samfunnet ser det som diskvalifiserende for homofile å leve i parforhold. Satt på spissen vil en lesbisk tante kunne adoptere dersom hun skiller seg, ellers ikke. Er det dette Ottosen vil, eller vil han frata enslige retten til å bli vurdert som adoptivforeldre?
Gjennomtenkte valg.
Forskning viser at barn i homofamilier har en like trygg oppvekst som andre barn. Homofile lever sammen og blir foreldre etter gjennomtenkte valg. Hva kan være et mer forpliktende og stabilt utgangspunkt enn dette? Internasjonale undersøkelser viser at barn av homofile hverken er mer utsatt for mobbing eller får flere psykiske plager enn andre barn. De er forskjellige kun på ett punkt: Barn av lesbiske er mer åpne og tolerante. Da gjenstår spørsmålet: Er det viktige hvordan familien er organisert, eller hvordan barna faktisk har det? Ottosens kronikk føyer seg inn i en rekke av innlegg i Aftenposten der homofile hundses og forslag om ekteskap og adopsjon angripes. De stadige angrepene bidrar til å frarøve unge homofile drømmen om familie, aksept og likestilling. Hva er grunnen til at Aftenpostens debattredaktør lar debatten bli så ubalansert? Hadde Ottosens innlegg fått samme spalteplass om ordet "homo" var erstattet med "afrikaner" eller "jøde"? Å gi en minoritetsgruppe ansvaret for vidtrekkende samfunnsproblemer, er argumentasjon som hører hjemme på historiens skraphaug. Ottosen føler seg uriktig stemplet som fordømmende og fremstiller seg som offer for en totalitær homokamp. Slik er det ikke. Espen Ottosen må gjerne ha synspunkter på homofiles rett til å inngå ekteskap. Men uansett hvor elegant sammenligningen er formulert, er det galt, fordomsfullt og sårende å sette likhetstegn mellom forpliktende kjærlighet mellom voksne mennesker og "dyr som styres av lyster og instinkter".
Kommentarer