Svake elever. De nylig offentliggjorte PISA- og PIRLS-undersøkelsene viser at den norske enhetsskolen aldri har hatt svakere elever. Et spørsmål som melder seg, er om den nye læreplanen Kunnskapsløftet kommer til å rette opp dette i særlig grad. Selv er jeg skeptisk.
Honnør til Bondevik II.
Kunnskapsløftet har riktignok på en del områder rettet opp feil begått i L97 og R94. Læreplanene i matematikk og naturfag er blitt forandret slik at nivået nå er høyere, og man er i større grad bevisst på grunnleggende ferdigheter, samt tidlig oppfølging av de svakere elever. Av disse og andre grunner skal det helt klart gis honnør til Bondevik II-regjeringen og Høyre for en skolepolitisk snuoperasjon.Problemet med Kunnskapsløftet og Høyres ideologi i skolepolitikken er den nyliberale lokale forankring av opplæringen, som står i motsetning til norsk skoles tradisjonelle sentralisme. Denne fikk sin renessanse under Gudmund Hernes, som snarere var nykonservativ.
Samme rammeverk.
For eksempel var han opptatt av at alle landets skoler skulle følge ett og samme rammeverk. Dette ble nok litt for detaljert, men dets grunnprinsipper var riktige. Trolig er Hernes' ideologi mer lik den man har fulgt i for eksempel Finland enn Kristin Clemets. Han undervurderte riktignok det faktum at de fleste lærere ikke fulgte opp enkeltpunktene i hans læreplaner, men det er parallellen til Nordahl Rolfsens lesebok som er det bærende element. De som gikk ut av den gamle folkeskolen, hadde fått drillet inn kunnskaper som for mange av dagens elever er mangelvare etter ungdomsskolen. I Kunnskapsløftet har den lokale frihet til å velge gitt seg utslag i at ingen obligatorisk norsklitteratur er listet opp, lærerne får selv ansvar for å definere en kanon.
Engelsk litteratur erstattet av film.
Antagelig har de fleste elever som går ut av den videregående skolen i dag, lest mindre norsk klassisk litteratur enn de elever som gikk ut av den gamle realskolen. I engelskfaget er engelsk litteratur i stor grad erstattet av film, til tross for at man har mange undersøkelser som viser at lesning av litteratur i fremmedspråk er noe av det som har størst betydning for ens egen fremgang i språket. Tyskfagets lærebok er preget av reformpedagogikken på alle sine fargesprakende, billedbefengte og kreative sider.Bokens opplegg innebærer en eksperimentell og uoversiktlig læringssituasjon, der gloser og grammatikk tilsynelatende kommer i annen eller tredje rekke. Selvstendig arbeid blir således ofte påkrevet dersom man skal få noe ut av faget, skjønt dette er vanskelig med en slik lærebok. Det er Kunnskapsløftets liberale tilnærming til opplæringen som har ført til at det i det hele tatt har vært mulig å godkjenne denne læreboken. Det er også nærmest umulig for elevene å sette seg inn i en skoles valg av lærebok, for ikke å nevne lærerkompetanse og generell faglig og pedagogisk tilnærming, når de velger skole.
Halvveis gjennomført.
Spesielt vanskelig er dette på steder med mindre skolepolitisk trykk enn i for eksempel Oslo-skolen. Dette er en av grunnene til at høyrepolitikk i denne sammenheng virker bedre i Oslo enn i mindre kommuner. Der blir skolepolitikken gjerne bare halvveis gjennomført. Man tar de ideologiske grepene, men følger ikke opp den enkelte skole.I stedet for bedre resultater får man færre ressurser der disse trengs mest, en rekke nye begreper som utdefinerer den tradisjonelle klassestrukturen, samt mer unødvendig og symbolsk testing. Oslo får riktignok også bedre resultater, men det er langt fra alle kommuner som har en like offensiv og målrettet skolebyråd. Slik jeg oppfatter det, er sentralt fastsatt pensum for alle, høye opptakskrav til lærerutdanningen med tilhørende lønnsøkning, krav til henholdsvis adjunkt- og lektorkompetanse i hele grunnskolen og på studiespesialisering i den videregående skolen, samt forutsigbarhet, langsiktighet og kontinuitet hva angår reformer, helt nødvendige grep som må tas for å få Norge opp på PISA- og PIRLS-rankingen.
Kommentarer