Lynkurs i realøkonomi

FOR ALLE som har lurt på hva begrepet "realøkonomi" egentlig betyr, må gårsdagens reportasje i Aftenposten ha vært interessant lesning. For "realøkonomien" er nettopp historien om en Slettevoll-sofa fra Stranda, hvis traurige skjebne som usolgt i en møbelbutikk på Oslos vestkant fører til permitteringer og oppsigelser i Måndalen, Innvik og Trysil. Det samme skjer når den store produsenten av fritidsbåter, Askeladden, stenger dørene på Askøy ved Bergen: Da sier en beskjeden liten fabrikk, som i mange år har levd godt på å produsere teakinnredninger i Tvedestrand, opp halve arbeidsstokken. Samtidig går båtbutikker og marinaer langs hele Kyst-Norge en dyster sesong i møte.

Ringvirkninger.

Og det er selvsagt ikke bare industrien som rammes. Restauranter blir dårligere besøkt, bilbransjen rapporterer om bråbrems i salget, bolig- og hytteprosjekter legges på is, reiselivet rammes, annonsene forsvinner fra avisene, selv Clas Ohlson, norgesmesteren i nyttige og unyttige duppeditter, melder om svakere salgstall i oktober. Overalt i næringslivet meldes det om problemer, kostnadskutt og nedbemanning. Det er dette som er realøkonomien. Det er nå alvoret begynner. Hittil har vi bare hatt en finanskrise, som muligens ikke er helt over, men som likevel er blitt håndtert så raskt og håndfast at bankene har begynt å sende Svein Gjedrems to rentekutt videre til oss forbrukere. Derfor er det ikke lenger umulig å få mellomfinansiert perioden mellom kjøp av ny bolig og salg av den gamle. Samtidig er det åpenbart for alle at flere rentekutt vil komme, det første muligens allerede på denne siden av jul. Svein Gjedrem har mange kutt å gå på. Det norske rentenivået ligger langt over det vi ser i en rekke andre land og frykten for inflasjon er også her hjemme permittert til fordel for en enda sterkere frykt for en langvarig økonomisk nedtur. I tillegg er kronen billig i forhold til både dollar, pund og euro. Derfor er det ikke nødvendig å bekymre seg for industriens eksportmuligheter slik det ofte har vært tidligere. Norge har, til tross for børskrakk og sterkt fallende oljepris, verktøy nok i kassen til bedre enn de fleste andre land å verge seg mot det man tidligere i norsk historie gjerne kalte "slibrige tider". De kan bli slibrige nok likevel, og ganske mange har allerede følt dem skikkelig på kroppen. Formuer er tapt og tallet på personlige konkurser er på vei opp. Derfor gjelder det for regjeringen, som selv har hevdet å ha mer ubrukt ammunisjon på lager, å komme raskt på banen for å sørge for at arbeidsløsheten fortsatt blir til å leve med. Sammen med fallende boligmarked er ingenting så skadelig for veksten i økonomien som nettopp stigende arbeidsløshet. Vi vet det av bitter erfaring. Mennesker som lever under trussel av å miste jobben, om trusselen er aldri så usannsynlig, skalker lukene og sparer på kronene. Dermed bidrar de til enda flere usolgte sofaer fra Slettevoll.

Venter på Obama.

Norge har klart seg godt under kriser før. Selv etter bankenes totale sammenbrudd i 1991, tok det mindre enn to år før veksten kom i gang på ny. Den store forskjellen er at dagens krise er global. Kina, India og ikke minst Russland er alle rammet, og dermed kan Norge vanskelig komme ut av alle problemer på egen hånd. Det må skje i global målestokk.Derfor sitter de 20 viktigste landene - G 20 - denne helgen sammen hos George W. Bush i Washington for å finne en koordinert vei ut av uføret. Knapt noen venter snarlige resultater og det hjelper ikke på humøret at den kommende presidenten i USA, Barack Obama, ikke engang er til stede. Få tror at Bush så sent i løpet makter å samle verden om en koordinert, global handlingspakke tidsnok til å bringe optimismen og veksten tilbake. Skjønt umulig er det ikke. Det er lett å glemme at det var Bush som la alle tradisjonelle republikanske prinsipper til side da det amerikanske bankvesenet ble reddet på stupkanten. Det var også Bush og hans regjering som samlet verden (inklusive Kina) til en internasjonal rentenedsettelse med påfølgende krisepakker. Det fortjener han ros for om ikke for så mye annet. Noe må det uansett komme ut av Washington-møtet (som i Europa også går under betegnelsen "Bretton Woods 2" i håp om at møtet skal danne grunnlaget for en ny giv i verdensøkonomien slik "Bretton Woods 1" gjorde det i 1944), om ikke annet enn en tømret agenda for nye møter. Det kan med andre ord ta tid og det kan bli for sent. Nettopp derfor gjelder det at vår egen regjering ikke mister det momentum den prisverdig nok har skaffet seg

. Frihandel

. Det sies gjerne at dagens krise er så forskjellig fra tidligere kriser at vi har lite å lære av dem. Det er særlig den lange krisen etter børskrakket på Wall Street det da siktes til. Men noe har vi da lært. For det første har verden lært at det gjelder å handle raskt og helst også samtidig når det blir klart at en alvorlig krise er under oppseiling. Det har skjedd denne gang. For det andre har vi lært at vi ikke må legge bremseklosser i veien for fri internasjonal handel, slik president Herbert Hoovers regjering gjorde det etter børskrakket på Wall Street i 1929. Regjeringen la kraftig toll på en rekke viktige varer, noe som omgående førte til at en hel flokk land gikk til tilsvarende mottiltak. Denne politikk bidro kraftig til å gjøre den verdensomspennende krisen i 30-årene verre og i tillegg lengre enn nødvendig. Noe lignende har ikke skjedd denne gang, til tross for et enormt handelsunderskudd og en bilindustri i dyp krise. Her hjemme har vi faktisk lært leksen så godt at Jens Stoltenberg viste seg villig til å sette sin rød-grønne regjering på spill ved ikke å ville bruke Norges reservasjonsrett mot EUs tjenestedirektiv. Derfor er det dobbelt patetisk at vi nettopp i dagens økonomiske situasjon, selv etter at tjenestedirektivet har fått aksept fra LO sentralt, opplever å høre norske statsråder drive propaganda mot det samme direktivet. Jens Stoltenberg er ikke bortskjemt med ros fra min side. Denne gang skal han få det. Den er vel fortjent. Statsministeren sto som en påle.
Ha en god søndag!