Ikke depresjon. Min datter Jennie og jeg ble svært forundret over debattinnlegget "ME: Både kropp og sjel" av Vegard Bruun Wyller, Kirsti Malterud, Bjarte Stubhaug og Lillebeth Larun 19. november.
Innlegget er et svar på en kronikk 12. november av legene Harald Nyland og Ola Didrik Saugstad.Jennie ble plutselig syk da hun var 11. En søndag hun trente kunstløp var hun plutselig dødssliten etter ti minutter. De neste ukene fikk hun stadig anfall av utmattelse, feber og hoste, og vi begynte rundgangen fra lege til lege. Til slutt Rikshospitalets barneavdeling, hvor de heller ikke kunne stille noen diagnose.
Ikke i tvil.
Jennie ble med til USA påfølgende sommer, og Dick, en gammel venn som også er lege, var ikke i tvil: - Jennie lider av CFS - kronisk utmattelsessyndrom.Vi brakte Dicks diagnose videre til Rikshospitalets barneavdeling, hvor vi ble forklart at CFS ikke er noen sykdom. - Nå skal våre psykologer og psykiatere ta seg av Jennie. For Jennie var denne "behandlingen" en betydelig stressfaktor.Da fikk vi høre om doktor Nyland. Han kunne "noe" om kronisk utmattelsessyndrom. - Det finnes ingen behandling. Det vil ta ti år å bli frisk; og han forklarte hvordan disse årene ville arte seg. Han forklarte hva Jennie skulle gjøre og ikke gjøre. Sett i ettertid var hans beskrivelse helt presis. Jennie er nå 22 og så godt som frisk.Den klare og konsise diagnosen ble et gledens budskap for Jennie. Nå visste hun at hun ikke hadde kreft eller annen styggedom. For det var uvissheten som var verst.
Fikk aldri svar.
Innlegget til de fire satte meg tilbake til Jennies tid på Rikshospitalet; omgitt av velmenende folk som ikke hadde begrep om ME. Vi fikk aldri svar på om de behandlet en sykdom de ikke trodde på, eller om de antok at Jennie led av en depresjon.Når Wyller/Malterud/Stubhaug/Larun avslutter med en fornærmelse mot legene Nyland og Saugstad, "Vi mener pasientene fortjener bedre", følte Jennie og jeg at en nærliggende betegnelse på innlegget måtte være:Kvasifilosofisk psykologpjatt.
Kommentarer