Et oppbrukt batteri. Mitt anliggende i diskusjonen om ME var å påpeke at slike uspesifikke «stressymptomer», som i vår tid er kalt både kronisk tretthetssyndrom og ME, har vært beskrevet langt tilbake og er gitt forskjellige diagnoser.
I 1869 introduserte den amerikanske legen George Beard begrepet nevrasteni (svake nerver). Han mente den overbelastede hjerne var nedkjørt som et oppbrukt batteri. Terapien var hvile og tid for oppladning, noe som kunne ta måneder og år.
Etter publikasjonen «The American Nervousness» av Beard i 1881 bredte epidemien seg til Europa. Symptomene var mange, bl.a. tretthet og smerter, søvnvansker og konsentrasjonssvikt, svimmelhet og overfølsomhet for kulde og varme. Nevrastenien erstattet på mange vis hysteriske lammelser og kramper som også hadde vært oppfattet som hjernesykdommer. Men med hypnosens og psykoanalysens utvikling bredte skepsisen seg blant legene, det var likevel ikke noe galt med hjernen, men med «the mind».
Ikke noe bevis.
Dr. med. Vegard Bruun Wyller mener jeg overser de biologiske avvikene hos pasienter med «kronisk tretthetssyndrom». Jeg er selvsagt klar over at en del pasienter er blitt plaget med langvarig tretthet etter infeksjonssykdommer, ikke minst mononukleose, men vi har ikke noe bevis for at infeksjoner generelt er årsak til syndromet.
At arvelige forhold kan disponere kan selvsagt ikke utelukkes, men er neppe sentralt i denne sammenheng. Ingen, heller ikke Wyller, har påvist noen spesifikk genetisk defekt hos disse pasienter. Psykiske lidelser kan føre til somatiske endringer. Men ingen, heller ikke Wyller, har vist at disse avvik er av årsaksmessig betydning.
Miljø, ikke gener.
Ved både normal og unormal adferd kan man oftest påvise genetiske komponenter. Men når sykdommer vi her er opptatt av, opptrer som epidemier er det miljøfaktorer som er bestemmende. Genene forandrer seg ikke over korte tidsrom. Når mange storrøykere unngår lungekreft skyldes nok det oftest genetisk variasjon – «bare» ti prosent av røykere får lungekreft. Likevel vil ingen lege hefte seg ved de genetiske faktorer når den dominerende årsaksfaktoren er røyking.
Det er som dr. med. Stein Knardahl påpeker i sin artikkel «Unngå ME-diagnosen» uetisk å fortelle en pasient at hun eller han har en hjernesykdom – myalgisk encefalopati (ME) – når man ikke har objektive holdepunkter for det. Jeg vil legge til at det er også uetisk å holde pasienten borte fra psykiatrisk behandling når data tyder på at slik behandling i form av kognitiv adferdsterapi sammen med gradvis legemlig opptrening kan gi resultater.
Epidemisk whiplash.
Jeg kom også til å nevne whiplash i min artikkel, noe advokat Sven Knagenhjelm var lite begeistret for. Selvsagt finnes det pasienter som etter påkjørsel bakfra kan få langvarige nakkesmerter hvor man ikke kan utelukke organiske forandringer som årsak. Men når slike symptomer får en epidemisk karakter er det grunn til å stille seg kritisk I 1983 anga forsikringsselskapene at fem prosent av trafikkskadene var nakkeslengskader, tallet hadde økt til 70 prosent i 1992.
Økningen må skyldes legenes diagnoser, oppslag i medier og advokatappetitt, for de fleste biler er blitt sikrere og bruken av nakkestøtter er blitt mer utbredt.
Heldigvis på retur.
Heldigvis synes whiplashepidemien nå å være på retur. Knagenhjelm kommer for øvrig med en rekke udokumenterte påstander som jeg i en kort avisartikkel ikke kan gå inn på. Han burde ta seg tid til å lese den kanadiske legen Andrew Mallesons bok «Whiplash and Other Useful Illnesses» fra 2002.
Kommentarer