Må avvise rasebegrepet

Fremmet fordommer. I 2007 ble en av verdens mest fremragende forskere, nobelprisvinneren James Watson, offentlig fordømt for å si at svarte mennesker var mindre intelligente enn hvite. Uttalelsen fra pioneren på DNA-forskning forårsaket en storm. Han måtte avbryte en forelesningsrekke i Storbritannia, og gikk av som leder for et kjent forskningsinstitutt, en stilling han hadde hatt i 50 år. Fremtredende forskere sa at hans uttalelse fremmet fordommer som var ondsinnede og uten vitenskapelig grunnlag.

Urovekkende.

Reaksjonen mot Watsons uttalelse var ikke overraskende, fordi rettskafne mennesker blir opprørt over rasistiske kommentarer. Rasisme er stygt, og mange oppfatter til og med ordet «rase» som stygt, inkludert Bjørn Grinde i Aftenposten 15. april.

Hjernevask er et TV-program som nødvendigvis må forenkle for å gjøre komplekse temaer tilgjengelig for publikum. Men det er urovekkende når en dr. philos. i biologi antyder at «buskmennene er trolig genetisk sett bedre egnet til å følge sporene etter et dyr». De tusener av nordmenn som jakter hvert år vil sikkert gjerne vite hvilke gener Grinde mener gjør folk bedre egnet til å spore vilt.

Farlig hypotese.

Adferdsmønstre kontrolleres av tusenvis av gener som samvirker på komplekse måter, og påvirkes sterkt av miljøet. Hypotesen om at en gruppe afrikanere er mer tilpasset jakt på dyr enn andre folkegrupper kunne vært underholdende, hvis den ikke var så farlig. Den er spesielt uheldig i kjølvannet av Hjernevask-debatten om en studie som peker mot at lav IQ hos australske innfødte og Sanfolk (buskmenn) gjør dem egnet bare til å feie gater og tømme søppel.

Høy miljøfaktor.

Måling av intelligens er uhyre komplisert. En standardlærebok vurderte effekten av miljø og konkluderte at «...it is all too easy to throw up one’s hands in despair». Det vi vet er at mennesker i dag får mye bedre resultater på gamle IQ-tester enn folk fikk på den tiden testene ble laget, muligens på grunn av bedre utdanning og større erfaring med tester. Dette peker i retning av en høy miljøfaktor i evnen til å prestere i IQ-tester, uansett om det er en genetisk komponent til stede eller ikke.

Individuelle forskjeller.

Allerede på slutten av 1800-tallet begynte Francis Galton (oppfinner av begrepet rasehygiene, senere anvendt i Nazi-Tyskland og andre land, inkludert Norge) å utvikle intelligenstestene basert på en overforenklet modell av menneskers syn. Kort tid etter deltok en annen engelskmann, William Rivers, i en ekspedisjon til Torresstredet nordøst i Australia for å bevise at de «primitive» som bodde der hadde en bedre visuell evne enn engelskmenn, fordi de trengte bedre syn for å overleve i deres livsførsel. Til sin overraskelse fant Rivers at det var individuelle forskjeller i synet til menneskene i Torresstredet, men svært liten forskjell mellom dem og engelskmenn.

Aldri isolert.

Rase er et provoserende tema, både sosialt og vitenskapelig. Egenskaper som høyde, hudfarge og IQ, påvirkes av mange ulike gener. Moderne forskning viser at menneskene er genetisk homogene og at forskjeller deles av ulike befolkningsgrupper. Men variasjonen er geografisk strukturert, slik at folk fra samme sted deler bestemte genetiske varianter. Det tradisjonelle rasebegrepet (eller etnisitet eller befolkningsgruppe eller hvilket ord vi velger å bruke) har en liten flik av biologisk mening, fordi det er et samsvar mellom genetisk variasjon og geografi. Men mennesker har aldri vært helt isolert fra hverandre, så derfor finnes det ingen distinkte menneskeraser.

Mennesker over hele kloden ligner hverandre, men er også ulike, avhengig av hva vi måler. Vi er alle unike, men vi tilhører samme art. Forestillingen om befolkningsgruppe kan gi oss verdifull informasjon i biomedisinsk sammenheng, på samme måte som alder eller kjønn, men det er viktig å ikke bli forført av overforenklinger som kan forsterke farlige stereotypier.

Hos rasistene.

Vi må avvise rasisme og begrepet om raser. Noen feilaktige vitenskapelige teorier ledet historisk sett til rasistiske grusomheter. Men naturvitenskapen kan ikke løse det sosiale problemet med rasisme, siden kilden ligger hos rasistene og ikke i biologien hos deres ofre. Vi kan fortsette å lære mer om våre forskjeller og den interessante biologien hos «menneskerasen» vår, men samtidig fordømme rasisme og unngå rasistiske forenklinger.