LANDET som satte i gang, og til slutt vant, to kriger mot separatister på eget territorium, er nå involvert i en krig til støtte for separatister på et annet lands territorium. Argumentene som ble brukt med styrke i Tsjetsjenia i 1994-1996 og deretter i 1999, var disse: Konflikten foregår på russisk territorium. Det er en indre konflikt som omverdenen ikke har noen rett til å blande seg inn i, og som truer Russland territoriale enhet. Folkerettslig hadde Russland sitt på det tørre.Men nå? Russland har sendt store styrker til utbryterrepublikken Sør-Ossetia, en del av Georgia. Russiske krigsfartøyer blokkerer havnebyer i Georgia, russiske fly har bombet økonomiske mål i Georgia og soldater er sendt til en annen georgisk utbryterrepublikk, Abkhasia. "Det tsjetsjenske argument" gjelder åpenbart ikke for Russland når landet går ut over sitt eget territorium med militære styrker.
Hevn?
Russlands to ledere, den nye president Dmitrij Medvedev og den tidligere president Vladimir Putin, bruker uttrykk som hevn og gjengjeldelse.Putin snakker til og med om at Sør-Ossetia ikke kan bli en del av Georgia igjen. Spørsmålet er: Forbereder Russland anneksjon av et annet lands territorium? Og i så fall, står andre land og områder for tur bare den russiske styrkeoppbygging er kommet langt nok?Uansett om dette ikke blir tilfellet: Det er maktpolitikkens og stormaktsarrogansen som kommer til uttrykk. Internasjonale normer og regler tilsidesettes, og det på en måte som kan få omverdenen til å tenke seg grundig om.Den britiske utenriks- og statsminister Lord Palmerstone satte midt på 1800-tallet navn på real- og maktpolitikkens innerste vesen da han erklærte: "Land har hverken permanente fiender, venner eller allierte, bare permanente interesser. Det er vår plikt å forfølge disse interessene."
Grunnsetning.
Nå virker det som om Moskva følger Lord Palmerstones grunnsetning, og det på en slik måte at det får en inngrodd skepsis til Russland som nabo og samarbeidspartner til å blusse opp igjen. Det er som om vi allerede kan høre uttalelsene fra de tre baltiske stater, Estland, Latvia og Litauen. Så raskt som det overhodet var mulig, søkte de ryggdekning og tilflukt i EU og NATO. De har aldri vært sikre på hva Russland kunne foreta seg når landet igjen ble sterkt etter omveltnings- og nedgangsperioden som fulgte Sovjetunionens oppløsning. Hva var det vi sa? lyder omkvedet fra de små randstatene langs Østersjøkysten. Russland er ikke til å stole på.
Kan skade.
Det er selvsagt opp til Russland selv å definere sine interesser. Men mangelen på tilbakeholdenhet i etterkant av en overilet georgisk militær aksjon i Sør-Ossetia, kan skade både Russlands interesser og anseelse.Vi ser nå at konflikten begynner å få ringvirkninger. Ukraina snakker om å hindre russiske krigsskip fra Svartehavsflåten i å komme tilbake til marinebasen Sevastopol. Basen ligger nå på ukrainsk område på Krim-halvøya.Russland har vendt det døve øret til oppfordringer om å ta de internasjonale sikkerhetsorganisasjoner, som FN eller OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, i bruk. Og hvis ikke konflikten begrenses, kan skadevirkningene bli uoverskuelige. Hvilket land i Vest-Europa vil kunne våge å gjøre seg avhengig av russiske energileveranser? Hvilke vestlige selskaper vil våge å investere i et land som ikke bryr seg om internasjonale normer og regler? President Dmitrij Medvedev har jo tidligere understreket nettopp hvor viktig dette er.
Kommentarer