Det var en selsom opplevelse å stå bortimot helt alene bak et ønske om en merkbar endring av opptakskriteriene, slik jeg gjorde det på Forfatterforeningens siste årsmøte. Like selsomt å oppleve at medlemmer strøk forbi meg og hvisket i forbifarten: Du må be om skriftlig avstemning, så får du flere med deg.Hva er det som er skjedd? Våger ikke medlemmene å fortelle med håndsopprekning hva de mener - i en forening som deler ut ytringsfrihetspriser?Dette kan ikke være den samme organisasjonen som jeg kom inn i for snart tredve år siden. Den gangen en dypt respektert forening, med vesentlige deler av den norske åndseliten i sin midte, en organisasjon som hadde oppnådd store seire i striden for å bedre forholdene for norske skjønnlitterære forfattere og slik styrke grunnlaget for at det kunne skapes kunst.Og noe vesentlig er endret som langsomt har omdannet klimaet innad. Denne endringen er skjedd ved foreningens Litterære råd. Konsekvensene rammer hele organisasjonen. Selv forsto jeg det ikke fullt og helt før natten mellom lørdagen og søndagen på årets årsmøte, at Den norske Forfatterforening er blitt et kastesamfunn.
Svekket frihet.
Dette er det som er skjedd: Det litterære Råd - som innvoterer nye medlemmer til foreningen - er blitt strengere. Det kan lyde trivielt, men er det ikke. For tredve år siden tilhørte det regelen at man ble medlem etter to utgitte bøker på profesjonelle forlag, dvs. forlag som var medlem av Forleggerforeningen. Jeg kom inn med én roman for voksne og én for ungdom, og ble tatt varmt imot av daværende formann og daværende medlemmer av Rådet. Naturligvis hadde jeg til dels dyp respekt for enkelte av de eldre og til dels strålende kollegene, men jeg var likevel en likeverdig, i foreningssammenheng. Min stemme var like mye verd som veteranenes og genienes, min mening kunne romme like mye fornuft. Jeg husker at jeg våget å ta ordet på mitt aller første årsmøte. Det samme gjorde Mette Hansen, som også var ny det året.Altså: Vi følte oss velkomne. Vi følte oss frie til å tale.Denne friheten er svekket.I år var det bare drøyt 50 prosent av søkerne til foreningen som ble innvotert. Det betyr at nesten like mange fikk avslag. Om en ser bort fra enkelte som gir ut amatørskrifter på egne forlag, er det snakk om mennesker som ønsker å skape kunst, som vil skrive videre, men altså med et skudd for baugen; for noen av disse de vil kalle kolleger, har veid dette de har prestert så langt, og funnet det for lett.
Ville dere søkt på nytt?
Og man kan stille spørsmålet til en Edvard Hoem, en Dag Solstad, eller en Herbjørg Wassmo: Ville dere ha søkt på nytt om dere hadde fått avslag første gang? Ville dere ha søkt en tredje gang om dere dessuten hadde fått avslag andre gang? Om dere så var innvotert, ville dere kjent dere trygge og glade ved møtet med denne foreningen?I dag er det flere titalls medlemmer som ikke kom inn ved første forsøk. Og det er 76 nålevende medlemmer som sitter/har sittet i Det litterære Råd. Disse 76 representerer hvert sitt ledd i en stadig lengre kjede av kunnskap om norsk skjønnlitteratur, kunnskap samlet med to mål for øye: å holde mennesker utenfor foreningen, eventuelt slippe dem inn, og å avvise eller akseptere stipendsøkere. For dette er den andre av to oppgaver som ligger til Rådet. Å innstille til stipend.For tredve år siden kunne medlemmer gi uttrykk for frustrasjon, tilmed sinne, fra foreningens talerstol fordi de ikke hadde fått stipend. Nå er det lenge siden dette har skjedd. I stedet ties det. Og når vi dessuten vet hvor avhengige skjønnlitterære forfattere er av stipend, aner vi konturene av Rådets makt.
Underminert.
Jeg sier ikke med dette at vi ikke skal ha en instans som innstiller til stipend, og at ikke kvalitetskriterier skal legges til grunn. Det jeg sier, er at disse som er tildelt myndighet gjennom de siste tredve årene, har underminert sin egen instans ved langsomt å sette et motsatt fortegn ved målet for arbeidet sitt: De ergrer seg mer og mer over det svake, i stedet for å glede seg over spirene til noe fint. Dette er ødeleggende.I tillegg har vi en serie pussige argumenter for opprettholdelse av status quo i foreningen, kanskje spesielt fra styret. Det snakkes for eksempel om organisasjonens renommé som et verge for kunst og kvalitet, og det henvises til tilliten fra våre motparter siden vi "representerer" slik kvalitet ved forhandlingene.Dette bør være tøv. Departementet som forhandler om bibliotekvederlag med oss, bør tvert imot undre seg over at vi stadig representerer færre av forfatterne som får innkjøpt bøkene sine så de kan lånes over det ganske land. Og Forleggerforeningen, som vi forhandler med om kontrakter og royaltygrunnlag; hvorfor skulle de få mer tillit til oss ved at vi avviser som medlem forfattere som faktisk har fått utgitt flere skjønnlitterære verker på deres egne medlemsforlag?
Ingen andre steder.
Når vi slik skreller vekk mytene, står vi tilbake med argumentet at foreningen selv "vil bestemme hvem som skal bli medlem". Underforstått: Vi vil ikke ha disse vi (Rådet) ikke synes skriver godt nok sammen med oss på møtene to ganger i året.Jeg unnlater å harselere unødig over denne tankegangen. Jeg nøyer meg med å slå fast at slik er det ingen andre steder, grovt sagt med unntak av frimurerlosjen og private syforeninger og bridgeklubber.
Kommentarer