KATASTROFENE. To mennesker holder på å drukne. De klamrer seg fast til et tre. Skogbranner feier over skjermen. Teksten ruller: Fire ganger flere naturkatastrofer de siste 40 årene, fem ganger flere stormer, seks ganger flere flommer, ti ganger flere branner. Dokumentarserien "Planeten", som nylig ble sendt på NRK, gir oss tilsynelatende harde fakta.

Ingen klare beviser.

Men det finnes et problem: Faktaene er i beste fall grovt misvisende. Disse tallene finnes hverken i FNs klimapanels rapport eller i noen seriøse vitenskapelige publikasjoner. For eksempel finnes det ingen klare bevis for at stormer har økt i antall, bare i styrke.På NRKs nettside kan man lese om serien: "Hvem skal vi tro på i miljøspørsmålene?" Dessverre blir mediene ofte en upålitelig kilde med sin overdrevne sans for drama og "verste fall"-scenarier i klimaspørsmålet.Eksemplene er mange: Aftenposten forutser en økning av havnivået på 64 meter hvis isen i Antarktis forsvinner, men uten noe angitt tidsperspektiv. Flere aviser bringer frem James Lovelocks begredelige spådommer om miljøapokalypse i 2040. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om en snarlig stans av Golfstrømmen?

Øy slukt av havet.

En øy med 10 000 innbyggere har forsvunnet på grunn av klimaendringene, forteller Naturvernforbundets Lars Haltbrekken i et møte på Stortinget. Han klarer imidlertid ikke å redegjøre nærmere for øyas bortgang for de fremmøtte i det stort sett balanserte foredraget.Men hva med denne øya? Et lite søk ga følgende historie. Aftenposten skriver på nett: "Øya Lohachara i Bengalbukten utenfor India er tatt av havet . . klimaforskernes mest apokalyptiske spådommer (har) begynt å gå i oppfyllelse". Saken er direkte oversatt fra den britiske avisen Independent. Men har virkelig global oppvarming alene skylden? Ingen av oppslagene forteller oss at øyas forsvinning er kompleks og henger sammen med kysterosjon, ødeleggelser av mangroveskogen, og at øyer i deltaer kan synke inn.Slike forenklinger bidrar bare til å undergrave medienes troverdighet som kilde, og skaper et unyansert bilde av konsekvensene av global oppvarming.

Passer ikke inn.

Andrew Revkin, den anerkjente miljøjournalisten i New York Times, sier at klimaproblemet ikke passer i den moderne medievirkeligheten. Effektene av global oppvarming er komplekse og skjer inkrementelt, eller gradvis.Og hvilken nyhetsredaksjon liker ordet "inkrementelt"? spør Revkin retorisk. Nyhetsknaggens terror regjerer, og journalistene overdriver for å skape denne nyhetsverdien. Revkin advarer mot å koble stormer som "Katrina" og variasjoner i pol-isen opp mot klimaendringer, selv om polen for første gang i menneskets historie kan bli isfri. Han sammenligner likevel utfordringene ved global oppvarming som å kjøre når det er tåke: Gasser man på, eller senker man farten?

Eksperter misbrukt.

Undergravingen av FNs klimapanel går begge veier, selv om skeptikerne er blitt tilsynelatende færre. I USA er fortsatt en rekke nyhetsmedier skeptiske til at global oppvarming skal være menneskeskapt. I FoxNews blir ulike "klimaeksperter" hentet inn for å uttale seg mot FNs klimapanel."Klimaekspertene" er derimot ikke lenger, eller har aldri vært, aktivt publiserende innenfor feltet. Ønsket om balansering skaper en misvisende forestilling om at forskerne er splittet i spørsmålet om global oppvarming. Dette har helt siden 1980-tallet bidratt til å undergrave funnene til forskerne om at global oppvarming pågår.I FoxNews blir også den norske klimaforskeren Ola M. Johannessen, leder for Nansensentret i Bergen, ofte listet opp som skeptiker når det gjelder global oppvarming. Dersom redaksjonen hadde sjekket fakta, ville de raskt fått vite at Johannessen tvert om er blant de 95 prosent av forskerne som hevder at menneskeskapt global oppvarming faktisk pågår.

Dommedagsprofetier.

Jostein Gaarder skriver om "å forsvare menneskets bevissthet mot tilintetgjørelse" i sin kronikk i Aftenposten 9. juni. "Det går til helvete", sier Natur og Ungdoms nestleder til NRKs program Faktor om temaet. "Atombomber blir peanøtter", sier en klimaforsker til Bergens Tidende. "Kan verden reddes?", spør Dagbladet sine lesere på førstesiden av Magasinet.Dommedag lurer i oppslagene om klimaendringene. Resultatet er at halvparten av befolkningen har klimaangst, ifølge VG. At handling trengs, er de fleste enige om. Men måtrusselen om dommedag henge som et ris bak speilet? FNs klimapanels konklusjoner - kraftigere stormer, millioner av klimaflyktninger og økning av havnivået - burde være nok. Dommedagstrusler kan skape en apatisk holdning til problemet, som observert hos endel bloggere: Vi behøver ikke å handle. Det er allikevel for sent.

Medienes dynamikk.

Jeg var sikker på at skogen snart ville dø på 1980-tallet. Aviser og TV viste bilder av syk skog fra Tyskland, og det ble snakket om en gresskledd Holmenkollen. Men den forespeilte skogdøden var mildt sagt overdrevet.Mediene brukte forskerne som var mest katastroferettet, mens mer edruelige forskere ikke slapp til. Jeg var dessverre for ung den gang til å forstå medienes iboende dynamikk, som handler om vinkling, drama og nyhetsverdi. Nesten 20 år senere har "Lofoten mot Sellafield" folkemøte i Lofoten. NRK intervjuer en gutt om farene ved det radioaktive stoffet Tc-99. - Hva er det som er så farlig? spør NRK-reporteren.- Vi kan bli sterile, syke og dø, svarer gutten. Helsefaren ved inntak av Tc-99 fra sjødyr var imidlertid fraværende, men medier, politikere og en aggressiv miljøbevegelse skapte et inntrykk av helsefare. En gjennomgang av mediedekningen viser at den nesten uten unntak var ukritisk til det offentliges versjon, ubalansert, og risikoen ble ikke satt i perspektiv.Mediene bidro dermed til å skape et risikobilde som i liten grad stemte med virkeligheten.De verste scenariene av sur nedbør slo ikke til, men de bidro til handling, og reduserte svovelutslipp. Kanskje er også dette taktikken bak overdrivelsene i klimaspørsmålet: Å få verdens politikere til å forstå alvoret.

Skadelige overdrivelser.

Overdrivelsene, feilinformasjonen og forenklingene kan imidlertid skape en skepsis mot de virkelige truslene global oppvarming representerer. Mektige motstandere gjemmer seg i kulissene. Noen kalde vintre, så kan politikernes djerve lovnader møte motstand og treneres.Det fyrer også opp under dem som stiller seg skeptisk til at global oppvarming er menneskeskapt, som hevder det hele er "svindel", og at forskerne er "alarmister".

Riktigere risikobilde.

Noen forholdsregler kan tas. Forskerne bør bidra til et riktigere risikobilde, og ikke bli forledet av medienes ønske om dramatiske uttalelser og spekulative slutninger. Usikkerhet i de vitenskapelige funnene kan med fordel trekkes inn, selv om den kan misbrukes av både dommedagsprofeter og skeptikere. Vi trenger også en mediedekning som unngår ytterkantene med sine apokalypser eller sin overdrevne tvil. Den globale oppvarmingen er alvorlig nok som den er.