All makt. På 1700-tallet var det et enevelde i mange europeiske land. En hersker hadde mer eller mindre all makt og styrte derfor også mer eller mindre uinnskrenket, riktignok innenfor et gjeldende lovverk. I dag har vi også et velde som dominerer. Et ekspertvelde.Det finnes sportseksperter, forbrukereksperter, politiske eksperter, kommunikasjonseksperter, økonomieksperter, sexeksperter, treningseksperter, slankeeksperter, matlagingseksperter, samlivseksperter, moteeksperter og eksperter på barneoppdragelse. Eksperter på ditt og eksperter på datt. Via TV, radio, blader og aviser sprer de sine budskap ut til folket. Ofte er det de samme ekspertene som går igjen. Igjen og igjen. For redaksjonenes fantasi er begrenset, tiden før deadline er knapp, slett ikke alle eksperter som blir forespurt vil stille opp, og det letteste er å bruke dem man har brukt før. Da vet man jo hva man får.

Ingen kritisk tilnærming.

Mange eksperter tildeles også faste spalter. Ekspertene får stort sett ytre seg uimotsagt. Som de eneste i mediene. Den kritiske tilnærmingen til riks-ekspertene er bortimot helt fraværende. Bare les i Aftenposten, VG eller Dagbladet.Les hvor uimotsagt ekspertene får uttale seg. Eller lytt til P4s eller NRKs nyhetssendinger på radio. Lytt hvor servilt programlederne opptrer. Se og hør etter neste gang en ekspert er på Dagsrevyen. Eller på TV2 Nyhetskanalen. Hør på de pusete spørsmålene og se den nærmest kameratslige tonen som eksperten tilgodeses med. I skarp kontrast til den harde tonen, alle avbrytelsene og de kritiske spørsmålene en politiker møtes med.Finnes det virkelig ingen mellomting?

Utilnærmelige, uangripelige.

Vi bør og skal ha en kritisk presse. Og vi har det også, i alle fall stykkevis, tidvis og delvis. Men hvorfor er ikke pressen kritisk til ekspertene? Er det fordi den ikke greier å være det? Muligens.For tilsynelatende er ekspertene noe bortimot utilnærmelige og uangripelige. De er, eller synes i alle fall å være, objektive fagpersoner som innehar himmelhøy integritet og betydelige doser med seriøsitet på vegne av både seg selv og sitt fag eller sitt ekspertområde.

Ekspertene er overdommere.

Kunnskap er makt, og ekspertene har kunnskap. Mye kunnskap. Om enn begrenset til ett felt. Ekspertene er derfor vanskelige å angripe og vanskelige å være kritiske til for alle og enhver, inklusive halvstuderte journalistrøvere. Rett og slett fordi ekspertene vet hva de snakker om, eller de bør i alle fall vite. Er det en sentral del av forklaringen på medienes servilitet, så vil en etterlysning av økt fagkunnskap blant journalister være betimelig. Men det er helt urimelig å forlange at journalisten og programlederen skal lese seg opp på samme nivå som en forsker.Derfor er en slik forklaring til å leve med.

Vil ikke være kritiske.

Dessverre tror jeg bare dette er en liten del av forklaringen. For jeg tror at et langt viktigere forklaringsmoment er at mediene ikke vil være kritiske. De vil ikke fordi de trenger ekspertene.De trenger ekspertene som noen slags overdommere i medienes rettsapparat. Eksperter som kan kommentere saker som mediene velger å kjøre frem. Eksperter som kan forklare hva som er rett og hva som er galt i slike saker. Eksperter som kan forklare hva som gikk galt og hvorfor det gikk galt. Eller hva som gikk rett og hvorfor det gikk rett. Eksperter som kan kåre vinnere og tapere. Ved hjelp av ekspertene får mediene også satt et slags kvalitetsstempel på stoffet de selv har laget, siden forskere og fagfolk bruker av sin tid på å kommentere og analysere.

Sette dagsorden.

Kommentarene og analysene forsterker utad inntrykket av at dette er viktig, og den forsterkningen bidrar til at man bykser litt frem i kappløpet om å sette dagsordenen. En dagsorden som ethvert medium hver dag løper så fort det kan for å sette.Ekspertene hjelper mediene i dette kappløpet, og som gjenytelse gir mediene noen få utvalgte eksperter med de mest medievennlige synspunktene den plassen de vil ha. Og dem man ønsker skal være sine venner, prøver man stort sett å la være å kritisere. Hvis denne antagelsen er riktig, er Medie-Norge ute på helt ville veier.

De nye autoritetene.

En gang var læreren, presten, lensmannen og doktoren de fremste autoritetene i et samfunn. Læreren fordi han hadde allmennkunnskap og pedagogiske evner, riktignok i svært varierende utstrekning. De har mistet mye av den autoriteten de en gang hadde. Dessverre eller heldigvis, litt etter hvordan man ser det.De senere årene har det vokst frem nye autoriter i dette vakuumet: Ekspertene. Fremelsket og satt på pidestall av mediene. En pidestall som opptil flere av riksekspertene synes å trives på. For Platon var ekspertveldet en våt drøm, selv om han nok så for seg et noe sterkere innslag av filosofer i rekken av eksperter. Men selv om ekspertveldet synes å være en drøm også for moderne medier, så bør den ikke være en drøm for moderne demokratier og borgerne som befolker dem. Heller et mareritt.

Subjektive sannheter.

For ekspertene er også mennesker. Og mennesker er subjekter og ikke objekter. Derfor er de subjektive sannhetene i klar overvekt, ikke de objektive. Og derfor finnes det også få, om noen, etablerte og vedtatte ekspertsannheter.Mennesker er individer og har ulike syn. De er derfor ofte uenige. Derfor er også eksperter uenige. Ofte også rykende uenige. En uenighet som ofte bare kommer frem i lukkede fagkretser.

En smule forvirring.

Rett skal være rett. Av og til kommer små drypp av
ekspertuenigheten frem. Heldigvis. Heldigvis selv om det skaper forvirring. Eller rettere sagt: heldigvis nettopp fordi det skaper forvirring. Ytringer av typen "hvem skal vi tro på når ikke engang ekspertene er enige" følger jo ofte i kjølvannet. Jeg tror at en slik smule forvirring er bra. For da leter man kanskje mer etter egne svar i stedet for å gjøre ekspertenes svar til sine. Og da blir kanskje også egen kritisk tilnærming trigget. Også til ekspertuttalelsene.Mer synlig ekspertuenighet er derfor bra. Ikke minst i Mangfoldsåret 2008.

Vi trenger mangfold.

Vi trenger mer debatt og flere ytringer. Det gjødsler demokratiet. Vi trenger mer mangfold, ikke mer ensretting. Vi trenger å lytte til flere ulike stemmer, ikke flere ytringer fra de samme ekspertene. Det betyr at vi ikke trenger mer ekspertvelde fremelsket av applauderende mediefolk, men mer motstand og flere kritiske spørsmål. Uten at det bikker over i påtatt kritikk og uhøflige avbrytelser.Kanskje et naivt håp, men likevel et håp.